1. Samuelsbok 24:1–22
24 Så snart Saul kom tilbake etter å ha forfulgt filisterne, ble det fortalt ham: «David er i En-Gedi-ødemarken.»+
2 Saul tok da med seg 3000 utvalgte menn fra hele Israel og dro for å lete etter David og mennene hans på klippene der fjellgeitene holder til.
3 Saul kom til saueinnhegningene* ved veien. Der var det en hule, og han gikk inn for å gjøre sitt fornødne.* Men innerst i hulen satt David og mennene hans.+
4 Davids menn sa til ham: «Dette er den dagen da Jehova sier til deg: ‘Jeg gir din fiende i din hånd,+ og du kan gjøre hva du vil med ham.’» Da reiste David seg og skar en flik av Sauls kappe uten at han merket det.
5 Men etterpå kjente David at hjertet* slo ham+ fordi han hadde skåret en flik av Sauls kappe.
6 Han sa til mennene sine: «Av respekt for Jehova kunne det aldri falle meg inn å gjøre noe slikt mot min herre, Jehovas salvede, og legge hånd på ham. Han er jo Jehovas salvede!»+
7 Med disse ordene holdt David mennene sine tilbake,* og han ga dem ikke lov til å angripe Saul. Og Saul gikk ut av hulen og dro videre.
8 Så reiste David seg og gikk ut av hulen og ropte etter Saul: «Min herre konge!»+ Da Saul så seg tilbake, falt David på kne og bøyde seg med ansiktet mot jorden.
9 David sa til Saul: «Hvorfor hører du på folk som sier: ‘David prøver å skade deg’?+
10 I dag har du med egne øyne sett hvordan Jehova ga deg i min hånd i hulen. Men da noen sa at jeg burde drepe deg,+ syntes jeg synd på deg og sa: ‘Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Jehovas salvede.’+
11 Og se, min far, se, her har jeg fliken av kappen din i hånden. For da jeg skar en flik av kappen din, kunne jeg ha drept deg, men gjorde det ikke. Nå kan du vel se og forstå at jeg ikke har tenkt å skade deg eller gjøre opprør, og at jeg ikke har syndet mot deg.+ Likevel forfølger du meg for å ta livet av meg.+
12 Måtte Jehova dømme mellom deg og meg,+ og måtte Jehova ta hevn over deg for meg.+ Men jeg skal ikke legge hånd på deg.+
13 Et gammelt ordtak sier: ‘Fra de onde kommer det ondskap.’ Men jeg skal ikke legge hånd på deg.
14 Hvem er det Israels konge har dratt ut etter? Hvem er det du forfølger? En død hund! En enslig loppe!+
15 Måtte Jehova være dommer. Han skal dømme mellom deg og meg, og han skal undersøke forholdene, tale min sak,+ dømme meg og redde meg fra deg.»
16 Så snart David hadde sagt dette til Saul, spurte Saul: «Er det din stemme, min sønn David?»+ Og Saul begynte å gråte høyt.
17 Han sa til David: «Du er mer rettferdig enn meg, for du har behandlet meg godt, og jeg har gjengjeldt deg med ondt.+
18 Ja, i dag har du fortalt meg om det gode du gjorde ved at du lot være å drepe meg da Jehova overga meg i din hånd.+
19 For hvem treffer på sin fiende og sender ham av sted uten å skade ham? Jehova skal belønne deg+ for det du har gjort mot meg i dag.
20 Nå vet jeg at du kommer til å herske som konge,+ og at Israels kongedømme skal bestå i din hånd.
21 Sverg nå ved Jehova+ at du ikke skal utrydde etterkommerne mine, og at du ikke skal utslette mitt navn fra min fars slekt.»+
22 Da sverget David overfor Saul, og deretter dro Saul hjem.+ Men David og mennene hans dro opp til skjulestedet i fjellområdet.+
Fotnoter
^ Sikter til permanente innhegninger med steingjerde.
^ Bokst.: «for å dekke sine føtter».
^ El.: «samvittigheten».
^ El. muligens: «spredte David mennene sine».