Apostlenes gjerninger 21:1–40

21  Da vi hadde revet oss løs fra dem, seilte vi ut og holdt kursen rett mot Kos. Neste dag kom vi til Rodos, og derfra dro vi til Pạtara. 2  Da vi fant et skip som skulle over til Fønịkia, gikk vi om bord og seilte av sted. 3  Etter at vi hadde fått Kypros i sikte, la vi øya bak oss på venstre side og seilte videre til Syria og la til land i Tyrus, der skipet skulle losse lasten. 4  Vi lette etter disiplene og fant dem, og så ble vi der i sju dager. På grunn av det ånden hadde gjort dem kjent med, sa de gang på gang til Paulus at han ikke måtte sette sine ben i Jerusalem.+ 5  Da det var på tide å reise, dro vi videre. Og alle sammen, også kvinnene og barna, fulgte oss helt til vi var ute av byen. Vi falt på kne på stranden og ba, 6  og så sa vi farvel til hverandre. Deretter gikk vi om bord i skipet, mens de andre dro hjem igjen. 7  Vi seilte så fra Tyrus og kom til Ptolemạis. Der hilste vi på brødrene og ble en dag hos dem. 8  Neste dag dro vi derfra og kom til Cæsarẹa, og vi gikk hjem til evangelisten Filip,+ som var en av de sju,+ og vi ble hos ham. 9  Han hadde fire ugifte døtre som profeterte.+ 10  Etter at vi hadde vært der i ganske mange dager, kom en profet som het Ạgabus,+ ned fra Judẹa. 11  Han kom til oss og tok beltet til Paulus, bandt føttene og hendene sine med det og sa: «Dette sier den hellige ånd: ‘Den mannen som eier dette beltet, skal bli bundet på denne måten av jødene i Jerusalem,+ og de skal overgi ham til folk fra nasjonene.’»+ 12  Da vi hørte dette, begynte både vi og de som var der, å be Paulus inntrengende om at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. 13  Da svarte han: «Hvorfor gråter dere og prøver å få meg til å bli mindre besluttsom? Dere kan være helt sikre på at jeg er klar, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld.»+ 14  Da han ikke ville la seg overtale, sluttet vi å komme med innvendinger* og sa: «La Jehovas vilje skje.» 15  Etter dette gjorde vi oss klare til reisen og begynte på turen til Jerusalem. 16  Noen av disiplene fra Cæsarẹa ble med oss, og de tok oss med til Mnason fra Kypros, en av de første disiplene. Vi skulle nemlig være gjester hos ham. 17  Da vi kom til Jerusalem, tok brødrene varmt imot oss. 18  Dagen etter gikk Paulus sammen med oss til Jakob,+ og alle de eldste var til stede.* 19  Paulus hilste på dem, og så fortalte han i detalj om alt det Gud hadde gjort blant nasjonene gjennom hans tjeneste. 20  Etter at de hadde hørt dette, begynte de å ære Gud. Men de sa til ham: «Vår bror, du ser at det er mange tusener av troende blant jødene, og de følger alle Loven med stor iver.+ 21  Men de har hørt rykter om at du lærer alle jødene som bor blant nasjonene, å vende seg bort fra Moseloven, og at du sier at de ikke skal omskjære sønnene sine eller følge de vanlige skikkene.+ 22  Hva skal vi gjøre med dette? De vil helt sikkert få høre at du har kommet. 23  Gjør derfor det som vi sier til deg: Vi har fire menn her som har gitt et høytidelig løfte. 24  Ta med deg disse mennene og rens deg seremonielt sammen med dem og dekk utgiftene deres, så de kan få barbert hodet. Da kommer alle til å skjønne at det ikke er noe i de ryktene som de har hørt om deg, men at du lever på en rett måte, og at du også følger Loven.+ 25  Når det gjelder de troende fra nasjonene, så har vi skrevet et brev til dem med vår avgjørelse: at de skal holde seg borte fra det som er ofret til avguder,+ fra blod,+ fra kjøtt av dyr som er kvalt,+ og fra seksuell umoral.»+ 26  Neste dag tok så Paulus mennene med seg og renset seg seremonielt sammen med dem.+ Og han gikk inn i templet for å gi beskjed om når renselsesdagene ville være over og offeret for hver enkelt av dem skulle bæres fram. 27  Da de sju dagene snart var over, fikk jødene fra Asia se ham i templet. De hisset opp hele folkemengden, grep tak i ham 28  og ropte: «Israelittiske menn, kom og hjelp oss! Dette er den mannen som overalt går imot folket vårt, Loven vår og dette stedet, uansett hvem han underviser. Og nå har han til og med tatt med seg grekere inn i templet og gjort dette hellige stedet urent.»+ 29  For de hadde tidligere sett Trọfimus+ fra Ẹfesos sammen med ham i byen, og de trodde at Paulus hadde tatt ham med seg inn i templet. 30  Det ble uroligheter i hele byen, og folk stimlet sammen, grep tak i Paulus og slepte ham ut av templet. Straks ble portene lukket. 31  Mens de slo løs på ham for å drepe ham, fikk kommandanten for hæravdelingen beskjed om at det var stor uro i hele Jerusalem. 32  Straks tok han med seg soldater og offiserer og løp ned til dem. Da folk fikk se kommandanten og soldatene, holdt de opp med å slå Paulus. 33  Kommandanten kom bort, arresterte ham og ga ordre om at han skulle bindes med to lenker.+ Så spurte kommandanten hvem han var, og hva han hadde gjort. 34  Men noen i folkemengden ropte én ting og andre noe annet. På grunn av alt bråket var det ikke mulig for ham å få klarhet i saken, og derfor befalte han at Paulus skulle føres til soldatenes kvarter. 35  Men da han kom til trappen, måtte soldatene bære ham fordi folkemengden presset så voldsomt på. 36  En stor flokk fulgte etter og ropte: «Drep ham!»* 37  Akkurat da Paulus skulle føres inn i soldatenes kvarter, spurte han kommandanten: «Kan jeg få si noe til deg?» Han svarte: «Kan du gresk? 38  Er ikke du den egypteren som for en tid siden fikk i stand et opprør og førte de 4000 snikmorderne* ut i ødemarken?» 39  Da sa Paulus: «Nei, jeg er jøde,+ og jeg kommer fra Tarsus+ i Kilịkia og er borger av en velkjent by. Så jeg ber deg, gi meg lov til å tale til folket.» 40  Det fikk han lov til, og Paulus, som sto på trappen, ga tegn med hånden til folket. Da det ble helt stille, talte han til dem på hebraisk:+

Fotnoter

El.: «slo vi oss til ro». Bokst.: «ble vi tause».
El.: «kom dit».
El.: «Bli kvitt ham!»
El.: «dolkmennene».

Studienoter

venstre side: Eller: «babord side». Skipet passerte tydeligvis den sørvestlige spissen av øya Kypros på vei østover mot Tyrus. Da Paulus omkring ni år tidligere var på sin første misjonsreise, hadde han og Barnabas og Johannes Markus truffet trollmannen Elymas på Kypros og blitt motarbeidet av ham. (Apg 13:4–12) Det at Paulus så Kypros igjen og tenkte tilbake på det som hadde skjedd der, kan ha oppmuntret og styrket ham med tanke på det han hadde i vente.

evangelisten: Den grunnleggende betydningen av det greske ordet euaggelistẹs, som kan oversettes med «evangelist», er «en forkynner av et godt budskap». (Se studienote til Mt 4:23.) Alle kristne har fått i oppdrag å forkynne det gode budskap. (Mt 24:14; 28:19, 20; Apg 5:42; 8:4; Ro 10:9, 10) Men de tre gangene dette greske ordet forekommer i bibelteksten, viser sammenhengen at «evangelist» kan brukes i en spesiell betydning. (Apg 21:8; Ef 4:11; 2Ti 4:5 og studienote) Når det for eksempel brukes om en person som begynte å forkynne i områder der det gode budskap aldri var blitt forkynt før, kunne det greske ordet også vært gjengitt med «misjonær». Etter pinsedagen utførte Filip et banebrytende forkynnelsesarbeid i Samaria med godt resultat. Han ble også ledet av en engel til å forkynne det gode budskap om Kristus for den etiopiske hoffmannen, som han døpte. Så førte ånden Filip bort for at han skulle forkynne i Asjdod og alle byene på veien til Cæsarea. (Apg 8:5, 12, 14, 26–40) Her i Apg 21:8 blir Filip fremdeles omtalt som «evangelisten», enda det har gått cirka 20 år.

ugifte døtre: Bokstavelig: «døtre, jomfruer». I Bibelen sikter det greske ordet parthẹnos, som ofte er oversatt med «jomfru», til «en som aldri har hatt seksuell omgang», og det kan brukes både om en ugift mann og om en ugift kvinne. (Mt 25:1–12; Lu 1:27; 1Kt 7:25, 36–38) I denne sammenhengen understreker det greske ordet at Filips fire døtre ikke hadde vært gift.

profeterte: Profeten Joel forutsa at både menn og kvinner skulle profetere. (Joe 2:28, 29) De ordene på Bibelens grunnspråk som blir oversatt med «å profetere», har den grunnleggende betydningen «å kunngjøre budskaper fra en guddommelig kilde» og trenger ikke å innbefatte tanken om å forutsi framtiden. (Se studienote til Apg 2:17.) Alle i den kristne menighet kan snakke om oppfyllelsen av profetiene i Guds Ord, men den «evnen til å profetere» som er nevnt i 1Kt 12:4, 10, var en av de mirakuløse åndens gaver som ble gitt til enkelte i den nyopprettede kristne menighet. Noen av dem som hadde fått den mirakuløse evnen til å profetere, kunne forutsi framtidige hendelser, slik Agabus gjorde. (Apg 11:27, 28) De kvinnene som Jehova valgte å gi denne gaven til, viste uten tvil dyp respekt for ham ved å fortsette å underordne seg de mannlige medlemmene av menigheten. – 1Kt 11:3–5.

prøver å få meg til å bli mindre besluttsom: Eller: «gjør meg svak i hjertet». Det greske verbet som er brukt her, betyr bokstavelig «knuse; bryte; knekke». Her blir det brukt i overført betydning sammen med det greske ordet for «hjerte».

Jehovas vilje: Når det greske ordet for «vilje» (thẹlema) er brukt i De kristne greske skrifter, er det som oftest knyttet til Guds vilje. (Mt 7:21; 12:50; Mr 3:35; Ro 12:2; 1Kt 1:1; He 10:36; 1Pe 2:15; 4:2; 1Jo 2:17) I Septuaginta blir det greske ordet thẹlema ofte brukt som en oversettelse av hebraiske uttrykk som dreier seg om Guds vilje, eller om ting Gud gleder seg over, og ordet forekommer i passasjer der Guds navn står i den hebraiske grunnteksten. (Sl 40:8, 9 [39:9, 10, LXX]; 103:21 [102:21, LXX]; 143:9–11 [142:9–11, LXX]; Jes 44:24, 28; Jer 9:24 [9:23, LXX]; Mal 1:10) Jesus ga uttrykk for en lignende tanke da han ifølge Mt 26:42 sa i bønn til sin Far: «La din vilje skje.» – Se Tillegg C3 innledning; Apg 21:14.

Jakob: Sannsynligvis Jesu halvbror og den Jakob som er nevnt i Apg 12:17; 15:13. – Se studienoter til Mt 13:55; Apg 12:17; 15:13.

og alle de eldste: Se studienoter til Apg 15:2; 16:4. Ingen av apostlene er nevnt i forbindelse med dette møtet som fant sted i år 56 evt. Bibelen gir ingen forklaring på det. Men historieskriveren Evsebios (født cirka 260 evt.) forteller om noe som skal ha skjedd i tiden før Jerusalem ble ødelagt. Han sier: «De gjenværende apostlene, som befant seg i konstant fare for å bli myrdet, ble drevet ut av Judea. Men for å forkynne sitt budskap reiste de til ethvert land i Kristi kraft.» (The Ecclesiastical History, bok III, V, v. 2) Selv om Evsebios’ beskrivelse ikke hører med til de inspirerte skrifter, er den i harmoni med det Bibelen sier. I år 62 var Peter for eksempel i Babylon – langt unna Jerusalem. (1Pe 5:13) Men Jesu bror Jakob var fortsatt i Jerusalem, og han var sannsynligvis ordstyrer for dette møtet da «alle de eldste var til stede» sammen med Paulus.

tusener: Bokstavelig: «myriader; titusener». Det greske ordet sikter bokstavelig til en gruppe på 10 000, en myriade, men det kan også brukes om et svært stort, ikke nærmere angitt tall.

å vende seg bort fra Moseloven: Bokstavelig: «frafall fra Moses». Det greske substantivet apostasịa som er brukt her, kommer fra verbet afịstemi, som bokstavelig betyr «tre til side fra; fjerne seg fra». Avhengig av sammenhengen kan verbet blant annet oversettes med «trekke seg bort; ta avstand fra». (Apg 19:9; 2Ti 2:19) Substantivet betyr «svik; det å forlate; opprør» og forekommer to ganger i De kristne greske skrifter, her og i 2Te 2:3. I klassisk gresk ble substantivet brukt om politisk frafall, og verbet brukes tydeligvis i denne betydningen i Apg 5:37, der det fortelles om galileeren Judas som «fikk [eller: «trakk», en form av afịstemi] mange med seg». Septuaginta bruker verbet i 1Mo 14:4 om et politisk opprør og substantivet apostasịa i Jos 22:22; 2Kr 29:19; Jer 2:19 som en oversettelse av de hebraiske uttrykkene for «opprør» og «illojalitet». I De kristne greske skrifter blir substantivet apostasịa brukt om religiøst frafall – det at man trekker seg tilbake fra eller tar avstand fra den sanne tilbedelse og tjenesten for Gud. Man forkaster altså det man tidligere har bekjent seg til, og gir fullstendig slipp på de prinsippene og den troen man har hatt.

kjøtt av dyr som er kvalt: Se studienote til Apg 15:20.

seksuell umoral: Se studienote til Apg 15:20.

kommandanten: Det greske ordet khilịarkhos (kiliark) betyr bokstavelig «leder for tusen», det vil si soldater. Det sikter til en romersk offiser som ble kalt tribun. (Se studienote til Joh 18:12.) Omkring år 56 evt. var det Claudius Lysias som var kommandanten for garnisonen i Jerusalem. (Apg 23:22, 26) Apostlenes gjerninger, kapitlene 21 til 24, forteller at det var han som reddet Paulus både fra den opphissede folkemengden og fra de opprørte medlemmene av Sanhedrinet, og at det var han som skrev et forklarende brev til stattholderen Feliks da Paulus i all hemmelighet ble ført til Cæsarea.

offiserer: Eller: «centurioner». En centurion hadde kommando over cirka 100 soldater i romerhæren.

soldatenes kvarter: Det vil si Antoniaborgen, som tjente som bolig for de romerske soldatene i Jerusalem. Den lå ved det nordvestlige hjørnet av tempelområdet, og herfra hadde man oversikt over hele tempelområdet. Antoniaborgen lå tydeligvis der Nehemja tidligere hadde bygd «templets festning», som er omtalt i Ne 2:8. Herodes den store utførte et omfattende og dyrt restaureringsarbeid på den og forsterket festningsverkene. Herodes ga den navnet Antonia til ære for den romerske feltherren Marcus Antonius. Før Herodes’ tid hadde borgen hovedsakelig tjent til beskyttelse mot fiendtlige angrep nordfra. Senere ble den først og fremst brukt for å holde jødene under kontroll og overvåke det som foregikk på tempelområdet. Antoniaborgen var forbundet med tempelområdet med en passasje. (Josefus, Jewish Antiquities, XV, 424 [xi, 7]) Det betydde at de romerske soldatene som var stasjonert der, raskt kunne komme til tempelområdet. Det var sannsynligvis det som skjedde da noen soldater reddet Paulus fra en pøbelflokk. – Apg 21:31, 32; se Tillegg B11, som viser hvor Antoniaborgen lå.

på hebraisk: Se studienote til Joh 5:2.

Multimedia

Evangelisten Filips tjeneste
Evangelisten Filips tjeneste

Bibelen gir oss noen opplysninger om hva den engasjerte «evangelisten Filip» var med på i løpet av sin tjeneste. (Apg 21:8) Han var en av de sju mennene med «godt ord på seg» som ble satt til å dele ut mat blant de gresktalende og hebraisktalende disiplene i Jerusalem. (Apg 6:1–6) Etter at Stefanus var blitt drept og «alle unntatt apostlene ble spredt omkring», dro Filip til Samaria. Der forkynte han det gode budskap og gjorde mirakler. (Apg 8:1, 4–7) Senere sendte Jehovas engel Filip til en ørkenvei som gikk fra Jerusalem til Gaza. (Apg 8:26) Der møtte Filip en etiopisk hoffmann og forkynte det gode budskap for ham. (Apg 8:27–38) Filip ble deretter ført bort av Jehovas ånd (Apg 8:39), og han fortsatte å forkynne i Asjdod og i andre byer langs kysten helt til han kom til Cæsarea. (Apg 8:40) Mange år senere bodde Lukas og Paulus hjemme hos ham i Cæsarea. Filip hadde da «fire ugifte døtre som profeterte». – Apg 21:8, 9.

1. Jerusalem: Utfører administrativt arbeid. – Apg 6:5.

2. Samaria: Forkynner det gode budskap. – Apg 8:5.

3. Ørkenveien til Gaza: Forklarer en passasje i Skriften for en etiopisk hoffmann og døper ham. – Apg 8:26–39.

4. Kystområdet: Forkynner det gode budskap i alle byene. – Apg 8:40.

5. Cæsarea: Tar imot Paulus i hjemmet sitt. – Apg 21:8, 9.

«Skillemuren»
«Skillemuren»

Da Paulus skrev til de kristne i Efesos om at menigheten måtte være forent, sammenlignet han Moseloven med en mur som skilte jøder fra ikke-jøder. (Ef 2:14) Han kan ha tenkt på muren rundt de indre forgårdene i templet i Jerusalem i det første århundre. Denne lave muren, som ble kalt Soreg, markerte en grense som ikke-jøder ikke kunne passere. Det var dødsstraff for å gjøre det. En gang ble Paulus angrepet i templet fordi jødene med urette anklaget ham for å ta med seg ikke-jøder inn på det området som var avgrenset av denne muren. (Apg 21:26–31) Se denne videoen for å forstå hva Paulus kan ha hatt i tankene da han skrev om «skillemuren».

Romersk vei i Tarsus
Romersk vei i Tarsus

Tarsus, fødebyen til Saulus (senere apostelen Paulus), var den viktigste byen i provinsen Kilikia i det sørøstlige hjørnet av Lilleasia, en del av vår tids Tyrkia. (Apg 9:11; 22:3) Tarsus var en stor og blomstrende handelsby som lå strategisk til langs en viktig øst-vestgående handelsrute. Denne handelsruten snodde seg gjennom Taurus-fjellene og Den kilikiske port (et trangt pass med en kjerrevei som var skåret inn i fjellet). Tarsus hadde også en havn, som forbandt elven Kydnos med Middelhavet. Byen var et senter for gresk kultur og hadde en ganske stor jødisk befolkning. Bildet viser noen av de gamle ruinene som finnes i nåtidsbyen med samme navn, som ligger 16 km fra det stedet hvor elven Kydnos munner ut i Middelhavet. Mange berømte personer har i tidens løp besøkt Tarsus, deriblant Marcus Antonius, Kleopatra, Julius Cæsar og flere keisere. Den romerske statsmannen og forfatteren Cicero bodde der innimellom mens han var stattholder i Kilikia fra år 51 til 50 fvt. Tarsus var et berømt senter for høyere utdannelse i det første århundre evt., og ifølge den greske geografen Strabon overgikk Tarsus til og med Aten og Alexandria på dette området. Det var med god grunn Paulus omtalte Tarsus som «en velkjent by». – Apg 21:39.