Jeg kan nesten ikke vente med å si: «Vi er her alle sammen!»

Fortalt av Abigail Austin

Jeg var ni år. Det var en vakker aprildag i 1995, og vi var en gruppe fra Jehovas vitners menighet på stedet som var blitt enige om å bruke dagen ute på den engelske landsbygda. Vi drog av gårde i flere biler. Sarah, den eldste søsteren min, Deborah, en venn av familien, og jeg kjørte sammen med foreldrene mine. Plutselig kom det en bil i full fart mot oss på feil side av veien og kjørte rett inn i oss. Jeg var den eneste som overlevde.

JEG våknet på sykehuset to uker senere. Kraniet var blitt knust, og legene hadde satt inn flere plater for å holde det sammen. Likevel kom jeg meg raskt. Familien fortalte meg til slutt hva som hadde skjedd, men jeg trodde ikke på det. Jeg var sikker på at foreldrene mine og søsteren min hadde besøkt meg mens jeg sov, men at jeg ikke hadde fått det med meg. Det var ikke før jeg kom hjem, at virkeligheten gikk opp for meg. Jeg var utrøstelig.

Hva har hjulpet meg til å leve med denne forferdelige tragedien?

Min åndelige arv

Jeg var yngst av fem barn. Da ulykken skjedde, var Sarah 22 år, Shane var 20, Jessica var 17, og Luke var 15 år. Vi hadde flotte, omsorgsfulle foreldre. Faren min, Steve, var eldste i West Yorkshire menighet av Jehovas vitner i Shipley, og alle satte stor pris på ham, for han tok seg alltid tid til å lytte til andre og hjelpe dem. Moren min, Carol, var også svært godt likt, for hun tok seg av de eldre i menigheten som om de skulle ha vært hennes egne foreldre. Hun inviterte andre unge hjem til oss og hjalp oss til å finne gode venner. Alle var velkomne hjemme hos oss. Foreldrene våre lærte oss også å være snille og omtenksomme mot naboene.

Hver onsdagskveld studerte vi Bibelen sammen som familie. Noen ganger kledde vi oss ut og framførte bibelske skuespill. Helt fra vi var ganske små, lærte mamma og pappa oss hvordan vi skulle forberede oss til menighetens møter, og hvordan vi skulle forkynne Bibelens budskap fra hus til hus. Med fem barn hadde foreldrene våre hendene fulle, men de brukte likevel tid sammen med oss og hjalp oss til å bli åndelig sterke.

Da Sarah, Shane og Jessica var ferdige med skolen, begynte de som pionerer, eller kristne heltidsforkynnere, og det gjorde Deborah også. Sarah og jeg hadde et veldig nært forhold. Hun var som en reservemor for meg, og i skoleferien min var vi mye sammen og hjalp andre til å lære om Bibelen. Vi hadde det utrolig fint. Jeg la merke til hvor glade alle pionerene var, og jeg likte meg godt blant dem. Målet mitt var å være pioner sammen med Sarah etter at jeg var ferdig med skolen.

Når vi hadde fri, var familien vår ofte sammen med andre i menigheten. Unge og eldre fikk et nært forhold og ble glad i hverandre. Jeg visste ikke da hvor mye hjelp og trøst disse gode vennene ville gi meg i tiden framover.

Etter ulykken

Da jeg ble utskrevet fra sykehuset, kom jeg hjem igjen. Shane og Jessica, som jobbet deltid  og var heltidsforkynnere, gjorde alt de kunne for å forsørge oss og ta seg av oss.

Mange av trosfellene i menigheten hjalp også til. De gjorde så mye for oss! De laget mat, gjorde rent, handlet og vasket klærne våre helt til vi var i stand til å klare oss selv. Vi var veldig takknemlige. Fra fjern og nær kom det utallige gaver og kort fra vitner som ville støtte oss, noe som viser hvor stor kjærligheten i Jehovas organisasjon er.

Etter omkring et år kom brødrene mine og søsteren min fram til at jeg hadde behov for et stabilt familieliv. Noen omsorgsfulle familier i menigheten hadde tilbudt sin hjelp, så min egen familie satte seg ned og tenkte over hva mamma og pappa ville ha ment var best for meg, også med tanke på min åndelige framtid. Det var én familie som skilte seg ut. Billy, som var eldste, og hans kone, Dawn, hadde vært spesielt nære venner av familien vår, og de hadde en fem år gammel datter, Lois. De tok varmt imot meg og har siden da tatt seg kjærlig av meg som sin egen datter. Selv om Lois har måttet dele foreldrene sine med meg, har hun aldri vært sjalu, og i dag føles det som om vi er ordentlige søstre.

Hvordan jeg taklet tragedien

Til å begynne med lurte jeg på hvorfor denne forferdelige tragedien hadde rammet familien vår, spesielt siden foreldrene mine, og også Sarah og Deborah, hadde vist så stor kjærlighet til Jehova og til andre mennesker. Men så husket jeg den bibelske beretningen om Job, som bevarte sin tro på Gud til tross for at han mistet barna sine. (Job 1:19, 22) Jeg tenkte: Det var Satan som fra begynnelsen av førte lidelser og død inn i verden, og han ville bli glad hvis denne tragiske ulykken fikk oss til å slutte å tjene Gud. (1. Mosebok 3:1–6; Åpenbaringen 12:9) Jeg tenkte også på at Jehova i sin kjærlighet har gitt oss det fantastiske håpet om en oppstandelse fra de døde. (Johannes 5:28, 29) Vi kommer til å få treffe familien vår og Deborah igjen, og det på en paradisisk jord! Min kjærlighet til Jehova ble faktisk sterkere.

Når jeg treffer andre som også har opplevd tragedier, blir jeg veldig trist hvis de ikke har hørt om Bibelens dyrebare løfte om en oppstandelse. Da får jeg lyst til å dele håpet vårt med dem, for jeg er sikker på at det bare er på grunn av Jehova og hans organisasjon at vi har klart oss så bra som vi har, gjennom denne vanskelige tiden, for vi har visst at det er lys i tunnelen.

Kanskje det vi har opplevd, har vært til hjelp på en annen måte også. Kanskje det har fått noen foreldre til å spørre seg selv: «Har vi gitt barna våre det åndelige grunnlaget som de må ha for å fortsette å tjene Jehova alene, dersom det skulle skje noe med oss?»

Jeg har prøvd å leve livet mitt som om mamma og pappa fortsatt var her. Jeg vet at de ville ha ønsket at jeg skulle anstrenge meg for å hjelpe andre, akkurat som de gjorde. Jeg har vært pioner siden jeg sluttet på skolen, og nå er Lois pioner sammen med meg. Brødrene mine og søsteren min har giftet seg, og de tjener Jehova med glede i sine respektive menigheter.

Jeg ser sånn fram til Guds nye verden og til oppstandelsen! Da vil det ikke være smerte eller død mer. (Åpenbaringen 21:3, 4) Det at jeg vet at vi alle kommer til å være sammen igjen, hjelper meg til å gå videre. Jeg kan nesten ikke vente til jeg kan gi mamma, pappa, Sarah og Deborah en stor klem og si: «Vi er her alle sammen!»

[Bilde på side 23]

Abigail (nummer to fra venstre) og adoptivfamilien hennes i dag