Felisa: Jeg kom fra en veldig gudfryktig familie. Det var faktisk 13 i familien som var prester eller medlemmer av en katolsk orden. En fetter av moren min som var prest og underviste på en katolsk skole, ble hedret etter sin død ved å bli saligkåret av pave Johannes Paul 2. Faren min var smed, og moren min arbeidet ute på jordene. Jeg var eldst av åtte søsken.

Da jeg var tolv, brøt den spanske borgerkrigen ut. Etter krigen ble faren min satt i fengsel. Den diktatoriske regjeringen likte ikke hans liberale politiske syn. Det var vanskelig for moren min å brødfø familien, så en venninne anbefalte henne å sende de tre yngre søstrene mine – Araceli, Lauri og Ramoni – til et kloster i Bilbao i Spania. Der ville de i hvert fall slippe å gå sultne.

Araceli: Vi var bare 14, 12 og 10 år gamle på det tidspunktet, og det var veldig vanskelig å bli skilt fra familien. I Bilbao ble vi satt til å gjøre rent. To år senere overførte nonnene oss til et stort kloster i Zaragoza som tok seg av eldre. Jobben vår var å vaske kjøkkenet, et tungt arbeid for unge tenåringer.

Felisa: Etter at søstrene mine hadde kommet til Zaragoza, bestemte moren min og den lokale presten, som også var onkelen min, at jeg skulle arbeide på det samme klostret. De ville holde meg borte fra en gutt som var interessert i meg. Siden  jeg var en veldig religiøs jente, likte jeg tanken på å være en stund i kloster. Jeg pleide å gå til messe hver dag, og jeg hadde til og med vurdert å bli misjonær, som en fetter av meg som var tiggermunk i Afrika.

Nonnene gjorde ingenting for å gi meg mer lyst til å tjene Gud i andre land, og klosterlivet føltes som å være i fengsel. Så et år senere reiste jeg hjem for å ta meg av onkelen min, han som var prest. I tillegg til å gjøre husarbeid pleide jeg å be rosenkransen sammen med ham hver kveld. Jeg likte å arrangere blomstene i kirken og pynte statuene av jomfru Maria og helgenene.

Araceli: Livet i klostret forandret seg. Etter at jeg hadde avlagt mine første nonneløfter, bestemte nonnene seg for å skille oss jentene. Ramoni ble værende i Zaragoza, mens Lauri ble sendt til Valencia og jeg til Madrid. Der avla jeg de neste nonneløftene. Klostret i Madrid gav losji til studenter, eldre og andre besøkende, så det var enormt mye å gjøre. Jeg arbeidet på sykestuen.

Skal jeg være ærlig, så hadde jeg trodd at livet som nonne ville være mer givende enn det var. Jeg hadde sett fram til å lese og forstå Bibelen. Men det var ingen som snakket om Gud eller Jesus, og vi brukte ikke Bibelen. Jeg bare lærte litt latin, studerte livet til helgenene og dyrket Maria. Alt annet dreide seg om hardt fysisk arbeid.

Jeg begynte å bli urolig og bekymret, så jeg gikk og snakket med abbedissen. Jeg sa til henne at jeg ikke så noen mening i at jeg skulle jobbe hardt for at andre skulle bli rike, mens familien min trengte hjelp av meg. Hun låste meg inne på et rom og håpet at det skulle få meg til å bestemme meg for å bli værende i klostret.

Tre ganger slapp nonnene meg ut av rommet, bare for å sjekke om jeg fortsatt ville dra. Fordi jeg ikke ville ombestemme meg, bad de meg om å erklære skriftlig: «Jeg forlater klostret fordi jeg heller vil tjene Satan enn Gud.» Jeg ble sjokkert. Selv om jeg desperat ønsket å dra, kunne jeg aldri få meg til å skrive de ordene. Til slutt spurte jeg om å få snakke med en prest, og jeg fortalte ham om det som hadde skjedd. Han ordnet med at bispedømmet overførte meg tilbake til klostret i Zaragoza. Etter noen måneder der fikk jeg tillatelse til å dra. Kort tid senere forlot også Lauri og Ramoni klosterlivet.

Felisa: En tid senere giftet jeg meg og flyttet til provinsen Cantabria. Jeg gikk fortsatt regelmessig  til messe, og en søndag hørte jeg presten si noe oppsiktsvekkende fra prekestolen. Han ropte sint: «Se på denne boken!» og pekte på boken Den sannhet som fører til evig liv. Så sa han: «Hvis noen har gitt deg en slik bok, må du gi den til meg eller kaste den!»

Jeg hadde ikke den boken, men jeg ville skaffe meg den med en gang. Og bare noen dager senere banket to Jehovas vitner på døren og tilbød meg den «forbudte» boken. Jeg leste boken samme kveld, og da kvinnene kom tilbake, gikk jeg med på å studere Bibelen sammen med dem.

Det tok ikke lang tid før sannheten nådde hjertet mitt. Jeg hadde jo alltid vært religiøs, men nå som jeg lærte om Jehova, fikk jeg dyp kjærlighet til ham og et ønske om å engasjere meg i tjenesten for ham. Jeg ble døpt i 1973. Selv om jeg ikke fikk så mange anledninger til å snakke med familien min om sannheten, gjorde jeg det så ofte jeg kunne. De var veldig imot det jeg trodde på, særlig Araceli.

Araceli: De dårlige erfaringene mine fra klostret hadde gjort meg bitter. Jeg fortsatte likevel å gå til messe på søndagene, og jeg bad rosenkransen hver dag. Jeg hadde fremdeles et sterkt ønske om å forstå Bibelen, og jeg bad Gud om å hjelpe meg. Men når Felisa ivrig fortalte meg om sin nye tro, syntes jeg hun hørtes ut som en fanatiker. Jeg var veldig uenig med henne.

Etter noen år drog jeg tilbake til Madrid for å arbeide, og jeg giftet meg. Etter hvert ble jeg veldig skeptisk til kirken. Jeg la merke til at mange som gikk regelmessig til messe, ikke levde etter det som står i evangeliene. Så jeg sluttet å gå i kirken. Jeg trodde ikke lenger på helgener, skriftemål og helvete. Og jeg kvittet meg med alle de religiøse bildene og statuene mine. Men jeg var usikker på om jeg gjorde det rette. Jeg var skuffet, men jeg fortsatte å be til Gud: «Jeg ønsker å bli kjent med deg. Hjelp meg!» Jeg kan huske at Jehovas vitner ringte på hos meg flere ganger, men jeg åpnet aldri døren for dem. Jeg hadde ikke tillit til noen religion.

 I begynnelsen av 1980-årene begynte Lauri, som bodde i Frankrike, og Ramoni, som bodde i Spania, å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Jeg var sikker på at de hadde blitt villedet, slik Felisa hadde blitt. Senere ble jeg kjent med min nabo Angelines, og hun ble en nær venninne. Også hun var et av Jehovas vitner. Angelines og mannen hennes spurte meg mange ganger om jeg ville studere Bibelen. De skjønte at bak den skeptiske fasaden tørstet jeg etter å lære om Bibelen. Til slutt sa jeg til dem: «Det er greit. Jeg vil studere med dere, men bare hvis jeg kan bruke min egen bibel», og mente da bibeloversettelsen Nácar-Colunga.

Felisa: Da jeg ble døpt i 1973, var det omkring 70 vitner i Santander, hovedstaden i provinsen Cantabria i Spania. Vi hadde et enormt distrikt, så vi brukte buss og senere bil for å få forkynt i hele provinsen. Vi drog fra sted til sted helt til vi hadde besøkt de flere hundre landsbyene i regionen.

I årenes løp har jeg hatt det privilegium å lede mange bibelstudier. Elleve av dem jeg har studert med, har blitt døpt. De fleste hadde vært katolikker. Fordi jeg selv hadde vært en glødende katolikk, visste jeg at jeg måtte være tålmodig og forståelsesfull. Jeg skjønte at de trengte tid for å kunne gi slipp på trosoppfatninger som hadde betydd mye for dem, og at Bibelen og Jehovas hellige ånd måtte virke på hjertet deres for at de skulle klare å se hva som er den sanne religion. (Hebr 4:12) Mannen min, Bienvenido, som hadde vært politimann, ble døpt i 1979, og moren min begynte å studere Bibelen kort tid før hun døde.

Araceli: Jeg var veldig mistenksom da jeg begynte å studere Bibelen sammen med vitnene. Men etter en tid merket jeg at jeg ikke var bitter lenger. Det som gjorde størst inntrykk på meg, var at vitnene levde etter det de lærte. Skepsis ble erstattet med tro, og jeg var mye gladere enn før. Noen naboer sa til og med: «Araceli, fortsett på den veien du har valgt!»

Jeg husker at jeg bad: «Takk, Jehova, for at du ikke gav meg opp, og for at du gav meg så mange muligheter til å finne det jeg lette etter – Bibelens sannhet.» Jeg spurte Felisa om hun kunne tilgi meg de sårende tingene jeg hadde sagt til henne. Nå kranglet vi ikke lenger, men hadde hyggelige samtaler om Bibelen. Jeg ble døpt i 1989, 61 år gammel.

Felisa: Jeg er nå 91 år og enke, og jeg har ikke like mye krefter som før. Men jeg leser i Bibelen hver dag, er på møtene når helsen tillater det, og går så mye på feltet som mulig.

Araceli: Kanskje fordi jeg har vært nonne, liker jeg å forkynne for alle de prestene og nonnene jeg treffer i tjenesten. Jeg har levert litteratur til mange av dem og har hatt noen interessante samtaler. Jeg husker spesielt én prest, som jeg hadde flere samtaler med, og som sa til meg: «Araceli, jeg er helt enig med deg, men hvor skal jeg gå, i min alder? Hva ville sognebarna mine og familien min si?» Jeg svarte: «Og hva vil Gud si?» Han nikket trist, men på det tidspunktet var han ikke modig nok til å fortsette å søke etter sannheten.

Et øyeblikk i livet mitt som jeg husker spesielt godt, er da mannen min for første gang sa at han ville bli med meg på et møte. Selv om han da var over 80 år, gikk han ikke glipp av ett møte etter det. Han studerte Bibelen og ble udøpt forkynner. Jeg har gode minner om at vi gikk på feltet sammen. Han døde to måneder før den dagen han skulle bli døpt.

Felisa: Noe av det som har gitt meg størst glede i livet, var å se mine tre yngre søstre, som først motarbeidet meg, bli mine åndelige søstre. Vi har hatt så mange hyggelige stunder der vi har snakket om vår kjære Gud, Jehova, og om hans Ord! Søstrene mine og jeg ble åndelig forent til slutt. *