I FORBINDELSE med de forberedelsene Abraham måtte gjøre før han drog til et fjerntliggende sted for å frambære et offer, sier 1. Mosebok 22:6: «Abraham [tok] veden til brennofferet og la den på sin sønn Isak og tok ilden og slaktekniven i hånden, og de gikk videre sammen, de to.»

Bibelen forteller ikke hvordan man pleide å gjøre opp ild i gammel tid. Når det gjelder denne beretningen, mener minst én bibelkommentator at en ild «neppe kunne ha fortsatt å brenne under hele den lange reisen» som Abraham og Isak foretok. Det kan derfor være at det med ordet «ilden» siktes til det redskapet de trengte for å gjøre opp ild.

Andre påpeker imidlertid at det å gjøre opp ild ikke var noen enkel sak i gammel tid. Der det var mulig, ville det være lettere å skaffe seg glør hos noen i nærheten enn å gjøre opp ild selv. Mange bibelforskere mener derfor at det Abraham bar på, var en beholder – kanskje et kar hengende i et kjede – som inneholdt glødende kull som var raket sammen fra nattens bål. (Jes 30:14) Glødende kull som ble transportert på en slik måte, kunne brukes til å antenne tørr ved når som helst under en reise.