IFØLGE Moseloven kunne det i noen tilfeller være passende å avlegge ed. Men på Jesu tid hadde det blitt så vanlig å avlegge ed at mange jøder forsterket praktisk talt alt de sa, ved å sverge på det med en ed. Tanken var å gjøre det de sa, mer troverdig, men to ganger fordømte Jesus denne meningsløse skikken. Han sa: «La rett og slett deres ord ja bety ja og deres nei nei.» – Matt 5:33–37; 23:16–22.

Oppslagsverket Theological Dictionary of the New Testament viser at det var vanlig at jødene bekreftet alle mulige uttalelser med en ed. Det peker på passasjer i Talmud som omhyggelig angir hvilke eder som ble betraktet som bindende, og hvilke som ikke ble det.

Det var ikke bare Jesus som fordømte denne skikken. Den jødiske historieskriveren Flavius Josefus sa for eksempel om en jødisk sekt: «De vil ikke sverge, for det anser de som verre enn å avgi falsk forklaring. De sier nemlig at den som man ikke kan stole på uten at han sverger ved Gud, allerede er dømt.» Den jødiske apokryfiske boken Sirak sier noe lignende: «En mann som sverger mye, synder mye.» (Sirak 23:11) Jesus fordømte det å avlegge ed om uvesentlige ting. Hvis vi alltid snakker sant, vil vi ikke trenge å avlegge ed for å gjøre det vi sier, mer troverdig.