Spørsmål fra leserne

I Romerne 12: 19 sier apostelen Paulus: «Hevn dere ikke selv, dere elskede, men gi plass for vreden.» Betyr det at de kristne ikke må bli sinte?

Strengt tatt, nei. Det er Guds vrede apostelen Paulus sikter til her. Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke spiller noen rolle om de kristne gir avløp for sinne. Bibelen advarer oss helt tydelig mot å bli vrede. Tenk over følgende eksempler på gudgitt veiledning.

«Avstå fra vrede og la voldsom harme fare; vær ikke opphisset, bare for å gjøre det som er ondt.» (Salme 37: 8) «Enhver som fortsetter å være vred på sin bror, skal stå til regnskap overfor domstolen.» (Matteus 5: 22) «Kjødets gjerninger er tydelige, og de er utukt, urenhet, løsaktig oppførsel, avgudsdyrkelse, utøvelse av spiritisme, fiendskap, strid, skinnsyke, vredesutbrudd.» (Galaterne 5: 19, 20) «La all ondsinnet bitterhet og harme og vrede og skriking og spottende tale bli tatt bort fra dere, sammen med all ondskap.» (Efeserne 4: 31) «Ethvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede.» (Jakob 1: 19) Dessuten advarer Ordspråksboken oss gjentatte ganger mot å gi avløp for vrede og å være tilbøyelige til å bli sinte på grunn av ubetydelige forseelser og menneskelige feil. — Ordspråkene 12: 16; 14: 17, 29; 15: 1; 16: 32; 17: 14; 19: 11, 19; 22: 24; 25: 28; 29: 22.

Den sammenhengen Romerne 12: 19 står i, harmonerer med denne veiledningen. Paulus råder oss til å la vår kjærlighet være uten hykleri, å velsigne dem som forfølger oss, å gå inn for å tenke positivt om andre, å ikke gjengjelde noen ondt med ondt og å holde fred med alle. Så kommer han med denne oppfordringen: «Hevn dere ikke selv, dere elskede, men gi plass for vreden; for det står skrevet: ’Hevnen er min; jeg vil gjengjelde, sier Jehova.’» — Romerne 12: 9, 14, 16—19.

Vi bør så visst ikke la sinne få oss til å ta hevn. Vi har bare begrenset kjennskap til forskjellige situasjoner, og vår rettferdighetssans er ufullkommen. Hvis vi tar hevn på grunn av sinne, kommer vi til å begå feil mange ganger. Det vil tjene interessene til Guds motstander, Djevelen. Et annet sted skrev Paulus: «Vær vrede, og synd likevel ikke; la ikke solen gå ned mens dere er i en opphisset tilstand; gi heller ikke plass for Djevelen.» — Efeserne 4: 26, 27.

Det er bedre og klokere å la Gud avgjøre når og over hvem det skal tas hevn. Han kan gjøre det med full kjennskap til alle omstendigheter, og de gangene han gjør gjengjeld, gjenspeiler det alltid hans fullkomne rettferdighet. Vi forstår at det er dette som er Paulus’ poeng i Romerne 12: 19, når vi merker oss at han henviser til 5. Mosebok 32: 35, 41, hvor det blant annet står: «Hevnen er min, og gjengjeldelsen.» (Jevnfør Hebreerne 10: 30.) Det er derfor en del oversettere i vår tid som har føyd til «Gud» eller «Guds» i Romerne 12: 19, selv om det ikke står i den greske teksten. Det har ført til slike gjengivelser som «overlat straffen til Gud» (Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85), «la Guds vrede ha sin gang» («Ungdomsoversettelsen») og «gi plass for Guds vrede». — Det nye testamente på moderne norsk.

Også når fiender av sannheten mishandler eller forfølger oss, kan vi vise at vi stoler på den beskrivelsen av Jehova Gud som Moses hørte: «Jehova, Jehova er en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlig godhet og sannhet; han bevarer kjærlig godhet mot tusener og tilgir misgjerning og overtredelse og synd, men han kommer slett ikke til å frita for straff.» — 2. Mosebok 34: 6, 7.