Bekjennelse som fører til åndelig legedom

«DA JEG tidde, tærtes mine ben bort ved min stønning dagen lang. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft er blitt forvandlet som i sommerens tørre hete.» (Salme 32: 3, 4) Disse gripende ordene av kong David i det gamle Israel kan ha uttrykt den dype følelsesmessige smerten han hadde påført seg selv ved å skjule en grov synd istedenfor å bekjenne den.

David var en mann med enestående evner. Han var lyriker, musiker, en modig kriger og en dyktig statsmann. Likevel var det ikke evnene sine han stolte på; han stolte på Gud. (1. Samuelsbok 17: 45, 46) Han ble beskrevet som en mann med et hjerte som var «helt med Jehova». (1. Kongebok 11: 4) Men det var én synd han begikk, som var spesielt forkastelig, og det er muligens den han hentyder til i Salme 32. Vi kan lære mye av å undersøke de omstendighetene som førte til at han syndet. Vi skal se på noen fallgruver vi må unngå, og hvorfor det er nødvendig å bekjenne våre synder for å gjenopprette vårt forhold til Gud.

En lojal konge synder

Israels nasjon var opptatt i et militært felttog mot ammonittene, mens David oppholdt seg i Jerusalem. En kveld mens han gikk omkring på taket av palasset sitt, la han merke til en vakker kvinne som badet ved et hus i nærheten. Han unnlot å vise selvkontroll og fikk et brennende begjær etter henne. Da han fikk vite at hun het Batseba, og at hun var gift med Uria, en soldat i hæren hans, kalte han på henne, og han begikk ekteskapsbrudd med henne. Etter en tid sendte Batseba bud til David for å fortelle ham at hun var gravid. — 2. Samuelsbok 11: 1—5.

David var fanget som i en felle. Hvis deres synd ble avslørt, var straffen at begge to måtte dø. (3. Mosebok 20: 10) Så han tenkte ut en plan. Han kalte Uria, Batsebas mann, tilbake fra krigen. Etter at han hadde spurt ham grundig ut angående krigen, gav han Uria beskjed om å dra hjem. David håpet på at dette ville få det til å se ut som om Uria var faren til Batsebas barn. — 2. Samuelsbok 11: 6—9.

Til Davids fortvilelse drog ikke Uria hjem til sin kone. Uria sa at det var utenkelig for ham å dra hjem mens hæren måtte være i strid. Når en israelittisk hær deltok i et felttog, avholdt mennene seg fra seksuell omgang, også med sin egen hustru. De måtte holde seg seremonielt rene. (1. Samuelsbok 21: 5) David inviterte da Uria på et måltid og skjenket ham full, men Uria ville fortsatt ikke hjem til sin kone. Urias trofaste handlemåte fordømte Davids grove synd. — 2. Samuelsbok 11: 10—13.

David merket at den snaren han var fanget i på grunn av sin egen synd, stadig strammet til rundt ham. I sin desperasjon så han bare én utvei. Han sendte Uria tilbake i striden, med et brev til hærføreren, Joab. Hensikten med den korte beskjeden var klar: «Sett Uria der hvor utfallene i striden er hardest, og dere skal trekke dere tilbake fra ham, og han skal bli slått og dø.» Med et pennestrøk hadde den mektige kongen tilsynelatende slettet alle sine spor og sendt Uria i døden. — 2. Samuelsbok 11: 14—17.

Så fort Batsebas sørgetid over ektemannen var over, giftet David seg med henne. Tiden gikk, og barnet deres ble født. Gjennom alt dette sa ikke David noe om sine synder. Han  prøvde kanskje å rettferdiggjøre sine handlinger overfor seg selv. Hadde ikke Uria dødd en ærefull død i kamp, som andre hadde gjort? Hadde han ikke i tillegg trosset kongen ved ikke å gå til sin kone? Det ’forræderske hjertet’ vil bruke alle slags resonnementer for å prøve å rettferdiggjøre synd. — Jeremia 17: 9; 2. Samuelsbok 11: 25.

Feiltrinn som fører til synd

Hvordan kunne David, som elsket rettferdighet, nedverdige seg til å begå både ekteskapsbrudd og mord? Spiren til hans synd utviklet seg tydeligvis over tid. Vi lurer kanskje på hvorfor David ikke var hos sine menn og støttet dem i deres felttog mot Jehovas fiender. Isteden slappet han av i palasset sitt, hvor krigens virkelighet var for langt unna til at han greide å skyve fra seg sitt urette begjær etter hustruen til en trofast soldat. De sanne kristne kan i dag beskytte seg ved at de er aktivt engasjert i åndelige gjøremål sammen med menigheten, og ved at de regelmessig tar del i evangeliseringsarbeidet. — 1. Timoteus 6: 12.

Kongen i Israel var pålagt å lage en avskrift av Loven og lese i den hver dag. Bibelen gir oss grunnen til dette: «For at han kan lære å frykte Jehova sin Gud, så han holder alle denne lovens ord og disse forordningene ved å gjøre etter dem; for at hans hjerte ikke skal opphøye seg over hans brødre, og for at han ikke skal vike av fra budet, verken til høyre eller til venstre.» (5. Mosebok 17: 18—20) Det kan se ut til at David ikke fulgte denne veiledningen på den tiden da han begikk disse grove syndene. Det at vi regelmessig studerer Guds Ord og mediterer over det som står der, vil med sikkerhet beskytte oss mot en urett handlemåte nå i disse kritiske tider. — Ordspråkene 2: 10—12.

Det siste budet i De ti bud sier dessuten uttrykkelig: «Du skal ikke begjære din nestes hustru.» (2. Mosebok 20: 17) David hadde på denne tiden en rekke hustruer og medhustruer. (2. Samuelsbok 3: 2—5) Men det hindret ham ikke i å begjære en annen tiltrekkende kvinne. Denne beretningen minner oss om alvoret i det Jesus sa: «Enhver som fortsetter å se på en kvinne for å nære lidenskap for henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.» (Matteus 5: 28) La oss istedenfor å nære slike urette begjær være raske til å avvise dem fra vårt hjerte og vårt sinn.

Anger og barmhjertighet

Den åpenhjertige beretningen i Bibelen om Davids synd er ikke skrevet ned for å appellere til en eller annens seksuelle lyster. Beretningen gir oss en mulighet til å se at Jehova, på en aktiv og gripende måte, gir uttrykk for en av sine fremste egenskaper — sin barmhjertighet. — 2. Mosebok 34: 6, 7.

Etter at Batseba hadde født en sønn, sendte Jehova profeten Natan for å konfrontere David med det han hadde gjort. Dette var et uttrykk for barmhjertighet. Hvis saken ikke var blitt tatt opp og David var forblitt taus, er det mulig at han ville ha blitt forherdet og ha fortsatt på sin syndige kurs. (Hebreerne 3: 13) David reagerte positivt på Guds barmhjertighet. Natans kloke og klare ord stakk i hans samvittighet, slik at han ydmykt erkjente at han hadde syndet mot Gud. David forteller om sine følelser i Salme 51, som han skrev etter at han hadde angret og bekjent sin grove synd med Batseba. Måtte vi aldri la vårt hjerte bli forherdet hvis vi skulle ha gitt etter for en alvorlig synd. — 2. Samuelsbok 12: 1—13.

Selv om David ble tilgitt, ble han ikke spart for tukt eller de konsekvensene som hans synd medførte. (Ordspråkene 6: 27) Slik måtte det jo være. Hvis Gud ganske enkelt hadde ignorert alt sammen, ville han ha gått på akkord med sine normer. Han ville ha vært like ettergivende som øverstepresten Eli, som bare gav sine ugudelige sønner en mild irettesettelse og så lot dem fortsette med sine onde gjerninger. (1. Samuelsbok 2: 22—25) Likevel unnlater ikke Jehova å vise den angrende kjærlig godhet. Lik forfriskende vann vil hans barmhjertighet hjelpe den som har feilet, til å holde ut konsekvensene av sin synd. Guds tilgivelse,  som virker varmende, og det oppbyggende samværet med medtroende kan gjøre en åndelig frisk igjen. Ja, på grunnlag av Kristi gjenløsningsoffer kan den angrende få smake «[Guds] ufortjente godhets rikdom». — Efeserne 1: 7.

’Et rent hjerte og en ny ånd’

Etter at David hadde bekjent sin synd, gav han ikke uttrykk for at han følte at han ikke var noe verd. Den måten han uttrykte seg på i de salmene han skrev angående bekjennelser, viser den lettelsen han følte, og hans faste beslutning om trofast å tjene Gud. Se for eksempel i Salme 32. I vers 1 leser vi: «Lykkelig er den hvis opprør er tilgitt, hvis synd er dekket over.» Hvis vi er oppriktige i vår anger, vil et lykkelig utfall være mulig, uansett hvor alvorlig vår synd er. Én måte vi viser vår oppriktighet på, er å gjøre som David gjorde, og påta oss det hele og fulle ansvaret for våre handlinger. (2. Samuelsbok 12: 13) Han prøvde ikke å rettferdiggjøre seg selv overfor Jehova eller å forsøke å skylde på noen andre. I vers 5 står det: «Min synd bekjente jeg til slutt for deg, og min misgjerning dekket jeg ikke over. Jeg sa: ’Jeg skal bekjenne mine overtredelser for Jehova.’ Og du — du tilgav mine synders misgjerning.» Oppriktig bekjennelse fører til lindring, så man slipper å fortsette å bli plaget av dårlig samvittighet for gale ting en tidligere har gjort.

Etter at David hadde bedt inntrengende om Jehovas tilgivelse, bad han: «Skap et rent hjerte i meg, Gud, og gi en ny, fast ånd i mitt indre.» (Salme 51: 10) Det at David bad om «et rent hjerte» og ’en ny ånd’, viser at han var klar over sin tilbøyelighet til å synde, og at han trengte Guds hjelp for å rense sitt hjerte og få en ny start. Istedenfor å føle selvmedlidenhet var han fast bestemt på å fortsette sin tjeneste for Gud. Han bad: «Jehova, måtte du åpne disse mine lepper, så min munn kan forkynne din pris.» — Salme 51: 15.

Hvordan reagerte Jehova på Davids oppriktige anger og besluttsomme anstrengelser for å tjene ham? Han gav David denne hjertevarmende forsikringen: «Jeg skal gi deg innsikt og lære deg om den vei du bør gå. Jeg vil gi deg råd med mitt øye rettet mot deg.» (Salme 32: 8) Her forsikrer Jehova at han personlig vier den angrendes følelser og behov oppmerksomhet. Jehova begynte å gi David mer innsikt, evne til  å se mer enn det som ligger opp i dagen. Hvis han i framtiden stod overfor en fristelse, ville han være i stand til å se konsekvensene av sine handlinger og hvilken virkning de ville ha hatt på andre, og dermed være i stand til å handle klokt.

Denne hendelsen i Davids liv kan være til oppmuntring for alle dem som har begått en alvorlig synd. Ved å bekjenne vår synd og vise oppriktig anger kan vi gjenvinne det mest dyrebare vi har, vårt forhold til Jehova Gud. Den midlertidige smerte og skam vi muligens må utholde, er mye bedre enn de kvaler vi må lide fordi vi forholder oss tause, eller de alvorlige konsekvensene det vil medføre å bli forherdet og fortsette på en opprørsk kurs. (Salme 32: 9) Vi kan isteden få erfare den varme tilgivelsen som kommer fra en kjærlig og barmhjertig Gud, «den inderlige barmhjertighets Far og all trøsts Gud». — 2. Korinter 1: 3.

[Bilde på side 31]

David håpet han kunne unnslippe konsekvensene av sin synd ved å sende Uria i døden