Lojale og urokkelige — før og nå

I den sørlige delen av Polen, nær grensene til Tsjekkia og Slovakia, ligger en liten by som heter Wisła. Du har kanskje aldri hørt om denne byen før, men den har en historie som høyst sannsynlig vil være av interesse for de sanne kristne. Det er en historie kjennetegnet av trofasthet og nidkjærhet for tilbedelsen av Jehova. Hvordan?

WISŁA ligger i et vakkert landskap med spektakulære fjell. Strie bekker og to mindre elver flyter sammen med elven Wisła, som snor seg gjennom skogkledde fjell og daler. De vennligsinnete menneskene og det unike klimaet gjør byen Wisła til et populært kursted og et populært feriemål både sommer og vinter.

Det ser ut til at den første bosettingen med dette navnet ble etablert i 1590-årene. Det ble oppført et sagbruk, og snart slo nybyggere seg ned her og begynte å drive med oppdrett av kveg og sauer og å dyrke jorden. Men disse menneskene, som levde i enkle kår, ble fanget i et nett av religiøse forandringer. Området ble sterkt berørt av de religiøse reformene som Martin Luther startet, og Luthers lære ble «statsreligion i 1545,» opplyser forskeren Andrzej Otczyk. Men senere førte trettiårskrigen og motreformasjonen til at situasjonen ble drastisk forandret. «I 1654 ble protestantene fratatt alle sine kirkebygninger, gudstjenestene deres ble forbudt, og bibler og andre bøker ble konfiskert,» forteller Otczyk. Ikke desto mindre fortsatte størsteparten av befolkningen å være lutheranere.

De første sannhetens såkorn

Heldigvis var det en enda viktigere religiøs reform i vente. I 1928 ble de aller første såkorn i form av bibelske sannheter sådd av to nidkjære bibelstudenter, som Jehovas vitner da  ble kalt. Året etter kom Jan Gomola til Wisła med en grammofon, som han brukte til å spille bibelske foredrag. Så drog han videre til en dal i nærheten hvor han fant en oppmerksom tilhører — Andrzej Raszka, en liten og tettbygd mann fra høylandet som hadde et mottagelig hjerte. Raszka fant straks fram bibelen sin for å sjekke det som ble sagt i grammofonforedragene. Så utbrøt han: «Bror, endelig har jeg funnet sannheten! Helt siden jeg var i skyttergravene under den første verdenskrig, har jeg lett etter svar!»

Fylt av begeistring tok Raszka så Gomola med seg til sine venner Jerzy og Andrzej Pilch, som ivrig tok imot det gode budskap. Andrzej Tyrna, som hadde lært Bibelens sannhet å kjenne i Frankrike, hjalp disse mennene til å få en grundigere forståelse av Guds budskap. De ble snart døpt. I midten av 1930-årene besøkte brødre fra omkringliggende byer Wisła for å hjelpe den lille gruppen av bibelstudenter. Resultatet var enestående.

Det var en bemerkelsesverdig tilstrømning av nyinteresserte. Lutheranske familier på stedet hadde for vane å lese i Bibelen hjemme. Så med én gang mange av dem fikk se overbevisende bibelske argumenter angående helveteslæren og treenighetslæren, forstod de hva som var sant, og hva som var galt. Mange familier valgte å frigjøre seg fra falske religiøse læresetninger. Så menigheten i Wisła vokste, og i 1939 hadde den omkring 140 medlemmer. Men pussig nok var de fleste i denne menigheten ikke døpt. «Det betydde ikke at disse udøpte forkynnerne ikke var i stand til å ta et standpunkt for Jehova,» sier Helena, en av dem som var i menigheten på den tiden. Hun tilføyer: «I de trosprøvene de snart skulle bli utsatt for, beviste de sin ulastelighet.»

Hva med barna? De så at foreldrene deres hadde funnet sannheten. Franciszek Branc forteller: «Da far forstod at han hadde funnet sannheten, begynte han å innprente den i meg og broren min. Vi var henholdsvis åtte og ti år gamle. Far pleide å stille oss enkle spørsmål, som: ’Hvem er Gud, og hva er hans navn? Hva vet dere om Jesus Kristus?’ Vi måtte skrive ned svarene våre og underbygge dem med skriftsteder i Bibelen.» Et annet vitne sier: «Fordi foreldrene mine reagerte positivt på Rikets budskap og forlot den lutherske kirke i 1940, møtte jeg motstand på skolen, og jeg ble slått. Jeg er takknemlig for at de innprentet bibelske prinsipper i meg. Det var helt avgjørende for at jeg skulle komme gjennom denne vanskelige perioden.»

Troen blir prøvd

Så brøt den annen verdenskrig ut, og området ble okkupert av nazistene. De var oppsatt  på å utrydde Jehovas vitner. Til å begynne med ble de voksne — spesielt fedre — oppfordret til å skrive under på en liste hvor de erklærte seg som tyskere for å få del i visse privilegier. Jehovas vitner nektet å komme med noen støtteerklæring til nazistene. Mange brødre og interesserte som var i vernepliktig alder, kom i et dilemma. Skulle de gå inn i hæren, eller skulle de forholde seg strengt nøytrale og bli hardt straffet for det? «Nektet man å utføre militærtjeneste, var det ensbetydende med å bli sendt til en konsentrasjonsleir, mest sannsynlig Auschwitz,» forteller Andrzej Szalbot, som ble arrestert av Gestapo i 1943. «Jeg var ikke døpt ennå, men jeg kjente til de oppmuntrende ordene som Jesus kom med i Matteus 10: 28, 29. Jeg visste at dersom jeg døde på grunn av min tro på Jehova, var han i stand til å gi meg livet tilbake.»

Tidlig i 1942 ble 17 brødre fra Wisła arrestert av nazistene. Før det var gått tre måneder, hadde 15 av dem dødd i Auschwitz. Hvilken virkning fikk dette på de vitnene som var igjen i Wisła? Det fikk dem ikke til å gi avkall på sin tro, men oppmuntret dem snarere til å være kompromissløse og holde seg til Jehova. I løpet av de etterfølgende seks månedene ble antall forkynnere i Wisła fordoblet. Snart fulgte det flere arrestasjoner. Til sammen 83 brødre, interesserte og barn ble berørt av Hitlers angrep. Av dem ble 53 sendt til konsentrasjonsleirer (hovedsakelig til Auschwitz) eller til tvangsarbeidsleirer ved gruver og steinbrudd i Polen, Tyskland og Böhmen.

Lojale og urokkelige

I Auschwitz forsøkte nazistene å lokke vitnene til å fornekte sin tro ved å love dem umiddelbar frihet. En SS-vakt sa til en bror: «Hvis du bare vil skrive under på at du ikke lenger tilhører bibelstudentene, kommer vi til å sette deg fri, og du kan dra hjem.» Tilbudet ble gjentatt mange ganger, men broren brøt ikke sin lojalitet overfor Jehova. Som følge av det ble han flere ganger slått og latterliggjort, og han måtte utføre tvangsarbeid både i Auschwitz og i Mittelbau-Dora i Tyskland. Rett før frigjøringen berget denne broren så vidt livet under et bombardement av den konsentrasjonsleiren hvor han ble holdt fanget.

Paweł Szalbot, en bror som nylig døde, fortalte en gang: «Under avhør spurte Gestapo meg gang på gang hvorfor jeg nektet å gå inn i den tyske hæren, og hvorfor jeg nektet å si ’Heil Hitler’.» Etter å ha forklart det bibelske grunnlaget for sin kristne nøytralitet ble han dømt til å arbeide på en våpenfabrikk. «Selvfølgelig kunne jeg av samvittighetsgrunner ikke gå med på denne typen arbeid, så de sendte meg til en gruve for at jeg skulle arbeide der.» Ikke desto mindre forble han trofast.

De som ikke var blitt arrestert — kvinner og barn — sendte matpakker til dem som var i Auschwitz. «Om sommeren plukket vi tranebær i skogen, og for disse fikk vi så byttet til oss hvete,» forteller en bror som var ungdom den gang. «Søstrene bakte rundstykker, som de lot trekke i fett. Så sendte vi rundstykkene i små forsendelser til våre trosfeller i leiren.»

 I alt ble 53 voksne Jehovas vitner fra Wisła sendt til konsentrasjonsleirer og for å utføre tvangsarbeid. Trettiåtte av dem døde.

En yngre generasjon

Barn av Jehovas vitner ble også berørt av nazistenes grusomme tiltak. Noen ble sendt sammen med sine mødre til midlertidige leirer i Böhmen. Andre ble tatt fra sine foreldre og sendt til den beryktede barneleiren i Łódź.

Tre av dem forteller: «I første omgang ble ti av oss, i alderen fem til ni år, sendt til Łódź av tyskerne. Vi oppmuntret hverandre ved å be og drøfte bibelske emner. Det var ikke lett å holde ut.» I 1945 kom alle disse barna hjem igjen. De var i live, men de var avmagret og hadde traumer. Likevel var det ingenting som hadde fått dem til å bryte sin ulastelighet.

Hva skjedde så?

Da den annen verdenskrig gikk mot slutten, var vitnene i Wisła fremdeles sterke i troen og klare til på nytt å ta fatt på forkynnelsesarbeidet med iver og besluttsomhet. Grupper av brødre fra Wisła besøkte personer som bodde så langt som fire mil borte fra byen, for å forkynne og utbre litteratur. «Snart var det tre aktive menigheter i byen vår,» sier Jan Krzok. Men de fikk ikke beholde religionsfriheten lenge.

Kommunistregjeringen, som hadde overtatt makten etter nazistene, forbød Jehovas vitners virksomhet i Polen i 1950. Så brødrene måtte være oppfinnsomme i tjenesten. Noen ganger besøkte de folk i deres hjem under påskudd av å kjøpe husdyr eller korn. Kristne møter ble vanligvis holdt om natten i små grupper. Ikke desto mindre klarte agenter for sikkerhetspolitiet å arrestere mange av dem som tilbad Jehova, og de ble anklaget for å arbeide for en utenlandsk etterretningstjeneste — en fullstendig grunnløs beskyldning. Noen polititjenestemenn kom med følgende sarkastiske trussel til Paweł Pilch: «Hitler tok ikke knekken på deg, men det skal vi gjøre.» Men bror Pilch fortsatte å være lojal mot Jehova, til tross for at han satt fem år i fangeleir. Da noen yngre vitner nektet å undertegne et sosialistisk politisk dokument, ble de utvist fra skolen eller mistet jobben.

Jehova fortsatte å være med dem

Året 1989 brakte med seg et nytt politisk klima, og Jehovas vitner ble juridisk anerkjent i Polen. Urokkelige tilbedere av Jehova i Wisła intensiverte sin virksomhet, noe som framgikk av antall pionerer, eller heltidsforkynnere. Omkring hundre brødre og søstre fra dette området har begynt i pionertjenesten. Det er derfor ikke rart at byen har fått tilnavnet «pionerfabrikken».

Med hensyn til hvordan Gud støttet sine tjenere i fortiden, sier Bibelen: «Hadde ikke Jehova vist seg å være for oss da mennesker reiste seg mot oss, så ville de ha slukt oss levende.» (Salme 124: 2, 3) Til tross for utbredt likegyldighet og umoralske, verdslige tendenser hos befolkningen generelt bestreber Jehovas tilbedere i Wisła seg på å bevare sin ulastelighet, og de blir rikelig velsignet for det. Flere generasjoner av Jehovas vitner i dette området kan bekrefte sannheten i apostelen Paulus’ uttalelse: «Når Gud er for oss, hvem vil da være imot oss?» — Romerne 8: 31.

[Bilde på side 26]

Emilia Krzok ble sammen med sine barn Helena, Emilia og Jan sendt til en midlertidig leir i Böhmen

[Bilde på side 26]

Da Paweł Szalbot nektet å utføre militærtjeneste, ble han sendt av gårde for å arbeide i en gruve

[Bilde på side 27]

Arbeidet i Wisła fortsatte å ha framgang, selv da mange brødre ble sendt til Auschwitz og døde der

[Bilde på side 28]

Paweł Pilch og Jan Polok ble sendt til en ungdomsleir i Łódź

[Bilderettigheter på side 25]

Bær og blomster: © R.M. Kosinscy / www.kosinscy.pl