Livshistorie

Jehova har vist meg kjærlig omsorg

FORTALT AV ANNA DENZ TURPIN

«Du er et eneste stort ’HVORFOR’!» utbrøt mor med et smil. Som barn bombarderte jeg foreldrene mine med spørsmål. Men mor og far skjente aldri på meg på grunn av min barnslige nysgjerrighet. De lærte meg i stedet å resonnere og å ta egne avgjørelser basert på min samvittighet, som ble oppøvd i samsvar med Bibelen. Så verdifull den opplæringen viste seg å være! Én dag da jeg var 14 år, tok nemlig nazistene foreldrene mine, og jeg så dem aldri igjen.

FAR, Oskar Denz, og mor, Anna Maria, bodde i Lörrach, en tysk by i nærheten av grensen til Sveits. Som unge hadde de vært politisk aktive, og folk i lokalsamfunnet kjente og respekterte dem. Men i 1922, like etter at de giftet seg, forandret de syn på politikk og sine mål i livet. Mor begynte å studere Bibelen sammen med bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen, og gledet seg over å lære at Guds rike skal innføre fred på jorden. Snart begynte også far å studere, og de begynte å gå på bibelstudentenes møter. Far gav mor boken Guds Harpe, et hjelpemiddel til bibelstudium, til jul det året. Jeg ble født den 25. mars 1923, og de fikk ikke flere barn.

Jeg har så koselige minner fra den tiden vi fikk sammen — fotturene våre om sommeren i det fredelige fjellområdet Schwarzwald og mor som gav meg opplæring i husarbeid. Jeg kan fortsatt se for meg hvordan hun stod  på kjøkkenet og passet på sin lille kokk. Men det viktigste var at foreldrene mine lærte meg å elske Jehova og å stole på ham.

Menigheten vår bestod av omkring 40 iherdige Rikets forkynnere. Foreldrene mine var spesielt flinke til å skape anledninger til å snakke om Guds rike. Fordi de tidligere hadde vært engasjert i politikken, følte de seg vel sammen med andre, og folk tok godt imot dem. Da jeg var sju år, ville jeg også forkynne fra dør til dør. Den første dagen fikk jeg noe litteratur i hånden av min samarbeidspartner, og så pekte hun på et hus og sa rett og slett: «Gå og se om de vil ha dette.» I 1931 var vi på bibelstudentenes områdestevne i Basel i Sveits. Der ble foreldrene mine døpt.

Fra uroligheter til tyranni

Det var mye uroligheter i Tyskland på den tiden, og forskjellige politiske fraksjoner hadde voldelige sammenstøt i gatene. En natt våknet jeg av hyl fra naboens hus. To tenåringsgutter hadde drept broren sin med en høygaffel fordi de var uenige i hans politiske syn. Den fiendtlige holdningen overfor jødene tiltok også merkbart. På skolen måtte en jente stå alene i en krok bare fordi hun var jøde. Jeg syntes så synd på henne. Jeg visste ikke da at jeg selv snart skulle få oppleve hvordan det føles å bli frosset ut.

Den 30. januar 1933 ble Adolf Hitler rikskansler i Tyskland. Vi så på mens nazistene triumferende heiste hakekorsflagget over rådhuset omkring to kvartaler unna. På skolen lærte den entusiastiske læreren vår oss å si «Heil Hitler». Jeg fortalte far om det om ettermiddagen. Han ble bekymret. «Jeg liker det ikke,» sa han. «’Heil’ betyr frelse. Hvis vi sier ’Heil Hitler’, betyr det at vi sier at frelsen kommer fra ham i stedet for fra Jehova. Jeg synes ikke det er riktig, men du bestemmer selv hva du skal gjøre.»

Skolekameratene mine begynte å behandle meg som et utskudd fordi jeg bestemte meg for at jeg ikke ville si «Heil Hitler». Noen av guttene slo meg når lærerne ikke så det. Til slutt lot de meg være i fred, men til og med vennene mine fortalte meg at de ikke fikk lov av fedrene sine å leke med meg. Jeg var for farlig.

 To måneder etter at nazistene hadde tatt makten i Tyskland, ble Jehovas vitner forbudt fordi de var en trussel mot staten. SA, det nazistiske ordensvern, stengte avdelingskontoret i Magdeburg og forbød møtene våre. Men siden vi bodde like ved grensen, skaffet far oss tillatelser til å krysse grensen og dra til Basel for å overvære søndagsmøtene. Han sa ofte at han skulle ønske at våre brødre i Tyskland kunne få slik åndelig føde, så de fikk hjelp til å gå framtiden modig i møte.

Farlige spaserturer

Etter at avdelingskontoret i Magdeburg var blitt stengt, kom Julius Riffel, som hadde tjent der, til Lörrach, sin hjemby, for å organisere forkynnelsesarbeidet under jorden. Far tilbød seg straks å hjelpe til. Han satte seg ned med mor og meg og forklarte oss at han hadde sagt ja til å hjelpe til med å få bibelsk litteratur inn i Tyskland fra Sveits. Han sa at det ville være ekstremt farlig, og at han kunne bli arrestert når som helst. Han ville ikke at vi skulle føle oss presset til å bli innblandet, for det ville være risikabelt for oss også. Mor sa med én gang: «Jeg blir med.» De så på meg, og jeg sa: «Jeg blir også med!»

Mor heklet en veske på størrelse med Vakttårnet. Hun puttet litteraturen inn gjennom en åpning på siden av vesken, og så heklet hun igjen åpningen. Hun laget hemmelige lommer i fars klær og to hofteholdere hvor hun og jeg diskré kunne bære med oss små hjelpemidler til bibelstudium. Hver gang vi klarte å få med oss vår hemmelige skatt hjem, pustet vi lettet ut og takket Jehova. Vi gjemte litteraturen på loftet.

I begynnelsen hadde ikke nazistene noen mistanke. De verken forhørte oss eller gjennomsøkte huset vårt. Men vi bestemte oss for en kode vi skulle bruke til å advare våre åndelige brødre med i tilfelle vi fikk problemer — 4711, navnet på en kjent eau de cologne. Hvis det ble farlig å komme hjem til oss, skulle vi på en eller annen måte advare dem med den koden. Far bad dem også om å se opp på vinduene til stuen vår før de kom bort til bygningen. Hvis det venstre vinduet var åpent, betydde det at noe hadde gått galt, og at de skulle holde seg unna.

I 1936 og 1937 foretok Gestapo massearrestasjoner og kastet tusenvis av Jehovas vitner i fengsler og konsentrasjonsleirer, der de led under den verste og mest grusomme behandling. Avdelingskontoret i Bern i Sveits begynte å samle detaljerte rapporter om hva som foregikk i leirene, innbefattet noen rapporter som ble smuglet ut, til boken Kreuzzug gegen das Christentum (Korstog mot kristendommen), en avsløring av nazistenes forbrytelser. Vi påtok oss det farlige arbeidet med å frakte de hemmelige rapportene over grensen til Basel. Hvis nazistene hadde tatt oss  med de forbudte dokumentene, ville vi straks ha blitt kastet i fengsel. Jeg gråt mens jeg leste om de lidelsene våre brødre ble utsatt for. Men jeg ble ikke redd. Jeg stolte på at Jehova og foreldrene mine, mine beste venner, ville passe på meg.

Jeg var ferdig med skolen da jeg var 14, og fikk jobb i en jernvarehandel. Vi gikk vanligvis våre kurerturer lørdag ettermiddag eller søndag, da far hadde fri fra jobben. Vi pleide å gå annenhver uke. Vi så ut som en hvilken som helst familie ute på en spasertur i helgen, og i nesten fire år ble vi verken stoppet eller ransaket av grensevaktene — helt til en dag i februar 1938.

Avslørt!

Jeg kommer aldri til å glemme fars ansiktsuttrykk da vi kom fram til det stedet der vi hentet litteraturen, nær Basel, og så den store stabelen med litteratur som ventet på oss. Fordi en annen familie som var kurerer, var blitt arrestert, fikk vi ekstra bøker å bære med oss. På grensen så en av tollerne på oss med mistenksomt blikk og gav ordre om at vi skulle ransakes. Da bøkene ble funnet, truet han oss med skytevåpen mens vi måtte gå mot ventende politibiler. Da betjentene kjørte av gårde med oss, klemte far hånden min og hvisket: «Ikke vær en forræder. Ikke si navnet på noen!» «Det skal jeg ikke,» forsikret jeg ham. Da vi kom tilbake til Lörrach, førte de min kjære far bort. Jeg så ham for siste gang idet fengselsdøren lukket seg bak ham.

I fire timer ble jeg forhørt av fire Gestapo-menn som krevde at jeg sa navnene på andre Jehovas vitner og deres adresser. Da jeg nektet, ble en av dem sint og truet: «Vi har andre metoder for å få deg til å snakke!» Jeg røpet ingenting. Så tok de mor og meg med tilbake til huset vårt og gjennomsøkte det for første gang. De satte mor i varetekt og sendte meg hjem til en tante av meg og gav henne foreldreretten over meg, for de visste ikke at hun også var et av Jehovas vitner. Selv om jeg fikk lov til å gå på jobb, satt fire Gestapo-menn i en bil utenfor huset for å følge med på alt jeg gjorde, og en politimann patruljerte fortauet.

Noen få dager senere, ved lunsjtid, kom jeg ut av huset og så en ung søster som kom syklende mot meg. Da hun nærmet seg, så jeg at hun ville kaste en papirlapp til meg. Idet jeg fanget den, snudde jeg meg for å se om Gestapo hadde sett hva jeg gjorde. Til min overraskelse hadde de alle akkurat da kastet hodet bakover i latter!

Lappen fra søsteren gav meg beskjed om å gå hjem til foreldrene hennes klokken tolv. Men Gestapo holdt jo øye med meg. Hvordan kunne jeg risikere å rette mistanke mot foreldrene hennes? Jeg så på de fire Gestapo-agentene i bilen og på politimannen som gikk opp og ned i gaten. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og jeg bad inderlig til Jehova om hjelp. Plutselig gikk politimannen bort til bilen med Gestapo-agentene og snakket med dem. Så satt han seg inn i bilen, og de kjørte bort!

I samme øyeblikk kom tante gående rundt hjørnet. Klokken var allerede passert tolv. Hun leste lappen og syntes vi skulle gå dit som jeg hadde fått beskjed om. Hun gjettet på at brødrene hadde ordnet det slik at jeg kunne reise til Sveits. Da vi kom dit, presenterte familien meg for en mann jeg ikke kjente, Heinrich Reiff. Han sa at han var glad for at jeg hadde kommet meg trygt unna, og at han var kommet for å hjelpe meg med å rømme til Sveits. Han bad meg møte ham et sted i skogen om en halv time.

Liv i eksil

Tårene strømmet da jeg traff bror Reiff. Jeg følte meg helt syk ved tanken på å forlate foreldrene mine. Alt hadde skjedd så fort. Etter noen spente øyeblikk blandet vi oss med en gruppe turister og krysset trygt grensen til Sveits.

 Da jeg kom til avdelingskontoret i Bern, fikk jeg vite at det var brødrene der som hadde arrangert denne flukten. De gav meg et sted å bo. Jeg arbeidet på kjøkkenet, noe jeg likte veldig godt. Men så vanskelig det var å leve i eksil når jeg ikke visste hvordan det kom til å gå med foreldrene mine, som begge var blitt dømt til to års fengsel! Noen ganger ble jeg så overveldet av sorg og bekymring at jeg låste meg inne på badet og gråt. Men jeg brevvekslet regelmessig med foreldrene mine, og de oppmuntret meg til å forbli lojal.

Mine foreldres tro gjorde dypt inntrykk på meg, og jeg innviet mitt liv til Jehova og ble døpt den 25. juli 1938. Etter et år på avdelingskontoret drog jeg for å arbeide på Chanélaz. Det var en gård som avdelingskontoret hadde kjøpt for å skaffe mat til dem som tjente ved avdelingskontoret, og for å gi husrom til brødre som flyktet fra forfølgelsen.

Da mine foreldres fengselsstraffer utløp i 1940, tilbød nazistene dem å bli fri hvis de gav avkall på sin tro. De holdt fast ved sin tro og ble sendt til konsentrasjonsleirer, far til Dachau og mor til Ravensbrück. Vinteren 1941 nektet mor og andre kvinnelige Jehovas vitner i leiren å utføre arbeid for militæret. Som straff måtte de stå ute i kulden i tre dager og tre netter, og etterpå ble de låst inne i mørke celler og satt på sulterasjoner i 40 dager. Deretter ble de slått med en stokk. Mor døde den 31. januar 1942, tre uker etter at hun var blitt brutalt slått.

Far ble overført fra Dachau til Mauthausen i Østerrike. I denne leiren drepte nazistene fangene systematisk ved hjelp av utsulting og tungt fysisk arbeid. Men seks måneder etter at mor døde, drepte nazistene far ved hjelp av en annen metode — medisinske eksperimenter. Legene i leiren brukte mennesker som forsøkskaniner og infiserte dem med tuberkulose. Etterpå fikk fangene en dødelig injeksjon i hjertet. Den offisielle opptegnelsen sier at far døde av «en svak hjertemuskel». Han ble 43 år. Det tok flere måneder før jeg fikk vite om de brutale mordene. Jeg får fortsatt tårer i øynene når jeg tenker på mine foreldre. Men det som trøstet meg den gang, og som jeg fortsatt finner trøst i, er at mor og far, som hadde håp om himmelsk liv, er hos Jehova.

Etter den annen verdenskrig var jeg så heldig at jeg fikk gå i den ellevte klassen på Vakttårnets bibelskole Gilead i staten New York. For en glede det var å kunne fordype seg i studium av Bibelen i hele fem måneder! Etter at jeg ble uteksaminert i 1948, ble jeg sendt til Sveits som misjonær. Ikke lenge etterpå traff jeg James (Jim) L. Turpin, en trofast bror som hadde gått i den femte klassen på Gilead. Han hadde tjent som avdelingstilsynsmann  da det første avdelingskontoret ble opprettet i Tyrkia. Vi giftet oss i mars 1951, og like etter viste det seg at vi skulle bli foreldre! Vi flyttet da til USA, og i desember samme år ønsket vi datteren vår, Marlene, velkommen til verden.

Opp gjennom årene har Jim og jeg funnet stor glede i å forkynne om Riket. Jeg husker med glede Penny, en ung kinesisk kvinne som jeg studerte Bibelen med, og som rett og slett elsket å studere Bibelen. Hun ble døpt, og senere giftet hun seg med Guy Pierce, som nå tjener i Jehovas vitners styrende råd. Slike nære venner har til en viss grad fylt det tomrommet jeg har følt på grunn av at jeg mistet foreldrene mine.

I begynnelsen av 2004 bygde brødrene i Lörrach, mine foreldres hjemby, en ny Rikets sal i en gate som het Stichstraße. Som en anerkjennelse av det Jehovas vitner har gjort, bestemte byrådet seg for å forandre gatens navn til Denzstraße (Denz’ gate) for å ære mine foreldre. Lokalavisen, Badische Zeitung, skrev under overskriften «Til minne om ekteparet Denz, som ble myrdet: Nytt gatenavn» at foreldrene mine «ble myrdet i en konsentrasjonsleir under Det tredje rike på grunn av sin tro». For meg var denne handlingen fra byrådet veldig uventet, men svært hjertevarmende.

Far pleide å si at vi skulle legge planer som om Harmageddon ikke ville komme i vår levetid, men leve som om det ville komme i morgen — et verdifullt råd som jeg alltid har forsøkt å følge. Å ha likevekt mellom tålmodighet og ivrig forventning er ikke alltid lett, og spesielt ikke nå som alderdommens svekkende virkning gjør at jeg må holde meg hjemme. Men jeg har aldri tvilt på Jehovas løfte til alle sine trofaste tjenere: «Sett din lit til Jehova av hele ditt hjerte. . . . Gi akt på ham på alle dine veier, og han skal gjøre dine stier rette.» — Ordspråkene 3: 5, 6.

[Ramme/bilde på side 29]

Verdifulle ord fra fortiden

En kvinne fra en landsby et stykke fra Lörrach besøkte byen en gang i 1980-årene. Den gangen hadde de som bodde i byen, tatt med seg ting de ville kvitte seg med, til et offentlig sted der andre kunne se på tingene og ta det de ville ha. Denne kvinnen fant et syskrin og tok det med seg hjem. Senere fant hun i bunnen av skrinet noen bilder av en jente og brev som var skrevet på skrivepapir fra en konsentrasjonsleir. Kvinnen ble svært interessert i disse brevene og lurte på hvem denne lille jenta med fletter var.

En dag i 2000 så kvinnen en artikkel i avisen om en historisk utstilling i Lörrach. Artikkelen fortalte om Jehovas vitners historie i nazitiden, blant annet om familien vår. Den hadde bilder av meg som tenåring. Kvinnen så likheten og kontaktet journalisten og fortalte henne om brevene — hele 42 stykker! Noen få uker senere holdt jeg brevene i hånden. Der, med mine foreldres håndskrift, var det stadig spørsmål til min tante om hvordan det gikk med meg. Deres kjærlige omtanke for meg sluttet aldri. Det er et under at disse brevene er blitt bevart og dukket opp igjen etter mer enn 60 år!

[Bilde på side 25]

Vår lykkelige familie ble revet fra hverandre da Hitler fikk makten

[Rettigheter på side 25]

Hitler: U.S. Army photo

[Bilder på side 26]

1. Avdelingskontoret i Magdeburg

2. Gestapo arresterte tusenvis av Jehovas vitner

[Bilde på side 28]

Jim og jeg har funnet stor glede i å forkynne om Riket