1, 2. Hva hjalp 230 Jehovas vitner til å overleve dødsmarsjen fra Sachsenhausen?

DEN andre verdenskrig gikk mot slutten, og naziregimet var i ferd med å bryte sammen. Det ble gitt ordre om å utrydde mange tusen som fortsatt var i konsentrasjonsleirer. Fangene skulle føres til havnebyer, hvor de skulle stues om bord i båter som så skulle senkes på sjøen. Dette var en del av en strategi som senere ble kjent som dødsmarsjene.

² Fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen skulle 33 000 av fangene marsjere 25 mil til havnebyen Lübeck. Blant disse var det 230 Jehovas vitner fra 6 land. Vitnene fikk ordre om å gå sammen. Fangene var svekket på grunn av sult og sykdom. Men alle våre trosfeller overlevde. Hvordan klarte de det? En av dem fortalte senere: «Hele tiden oppmuntret vi hverandre til å fortsette å gå.» Den kjærlighet de viste hverandre, og det at Gud gav dem ‘kraft over det normale’, hjalp dem til å overleve. – 2. Kor 4:7.

3. Hvorfor er det viktig at vi oppmuntrer hverandre?

³ Vi er ikke med i en slik dødsmarsj, men vi møter likevel mange utfordringer. Etter at Guds rike ble opprettet i 1914, ble Satan kastet ut av himmelen og ned til jorden. Han har «stor vrede, idet han vet at han har en kort tidsperiode». (Åp 12:7–9, 12) Nå som verden nærmer seg Harmageddon, bruker Satan prøvelser og press for å forsøke å svekke oss åndelig sett. I tillegg møter vi påkjenninger i hverdagen. (Job 14:1; Fork 2:23) Noen ganger kan summen av alt dette gjøre at vi blir så slitne at uansett hvor stor følelsesmessig og åndelig styrke vi mobiliserer, klarer vi ikke å unngå å bli nedtrykt. Ett eksempel er en bror som gjennom flere tiår hadde hjulpet mange åndelig  sett. Da han ble eldre, fikk både han og hans kone helseproblemer, og han ble veldig nedtrykt. Denne broren trengte «kraft som er over det normale», fra Jehova og oppmuntring fra trosfeller. Det samme trenger vi.

4. Hvilken veiledning som Paulus gav, må vi merke oss?

⁴ Hvis vi ønsker å oppmuntre andre, må vi merke oss Paulus’ formaning: «La oss tenke på hverandre [«la oss vie hverandre oppmerksomhet», fotn.] for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlate å komme sammen, slik noen har for vane, men oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg.» (Hebr 10:24, 25) Hvordan kan vi følge denne viktige veiledningen?

5. Hva ligger det i oppfordringen om å «tenke på hverandre»? Hva må vi gjøre for å klare dette?

⁵ Det greske ordet som er oversatt med «tenke på hverandre» eller «vie hverandre oppmerksomhet», overbringer tanken om å «ta hensyn til andres behov». Kan vi være oppmerksomme på andres behov hvis vi bare hilser ganske kort på dem i Rikets sal eller bare snakker med dem om uvesentlige ting? Nei. Vi bør riktignok være nøye med å ‘passe våre egne saker’ og ikke ‘blande oss bort i andres saker’. (1. Tess 4:11; 1. Tim 5:13) Men hvis vi ønsker å oppmuntre våre brødre og søstre, må vi bli kjent med dem – deres livssituasjon, deres egenskaper og deres sterke og svake sider. Og vi må vite hvordan det står til med dem åndelig sett. De trenger å vite at vi er vennene deres, og at vi er glad i dem. Vi må derfor bruke tid sammen med dem – ikke bare når de møter problemer og blir nedtrykte, men også ellers. – Rom 12:13.

6. Hva vil hjelpe en eldste til å vie den enkelte i hjorden oppmerksomhet?

⁶ De eldste i menigheten får formaningen: «Vær hyrder for den Guds hjord som er i deres varetekt.» Og de blir oppfordret til å gjøre dette villig og med iver. (1. Pet 5:1–3) Hvordan kan de utføre hyrdearbeidet på en god måte hvis de ikke kjenner hjorden? (Les Ordspråkene 27:23.) Når de eldste er imøtekommende og liker å være sammen med sine trosfeller, vil det være lettere for dem som tilhører menigheten, å spørre om hjelp når de har behov for det. Det vil også være lettere for brødrene og søstrene å fortelle om sine følelser og bekymringer. Dette vil gjøre det mulig for de eldste å vie den enkelte oppmerksomhet og gi nødvendig hjelp.

7. Hva må vi huske hvis en som er nedtrykt, sier noe som er «ubesindig»?

⁷ Paulus skrev til menigheten i Tessalonika: «Støtt de svake.» (Les 1. Tessaloniker 5:14.) «De svake» innbefatter dem som er nedtrykte og motløse. Ordspråkene 24:10 sier: «Har du vist deg motløs på trengselens dag? Din kraft vil være begrenset.» Noen som er svært nedtrykte, sier kanskje noe som er «ubesindig», noe de egentlig ikke mener. (Job 6:2, 3) En søster som heter Rachelle, lærte dette av egen erfaring da moren hennes ble rammet av alvorlig depresjon. Hun forteller: «Mange ganger sa mamma veldig stygge ting til meg. De fleste gangene prøvde jeg å minne meg selv om hva slags person mamma egentlig er – kjærlig, snill og god. Jeg erfarte at deprimerte mennesker kan si mange ting de ikke mener. Det verste man kan gjøre, er å gi igjen med samme mynt.» Ordspråkene 19:11 sier: «Et menneskes innsikt bremser hans vrede, og det er en pryd for ham at han overser overtredelse.»

8. Hvem har et spesielt behov for at vi ‘bekrefter vår kjærlighet til dem’, og hvorfor?

 ⁸ En person er kanskje motløs fordi han føler skam og fortvilelse på grunn av noe galt han har gjort tidligere, selv om han har gjort det han kan for å ordne opp i saken. Hvordan kan vi vie en slik person oppmerksomhet? Paulus skrev til de kristne i Korint om en overtreder som angret: «[Dere bør] i godhet . . . tilgi og trøste ham, for at et slikt menneske ikke på en eller annen måte skal bli oppslukt av sin altfor store bedrøvelse. Jeg formaner dere derfor til å bekrefte deres kjærlighet til ham.» (2. Kor 2:7, 8) Vi kan ikke bare gå ut fra at personen skjønner at vi er glad i ham og bryr oss om ham. Han trenger å se at vi viser det både ved vår holdning og ved våre handlinger.

9. Hva innebærer det å «oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger»?

⁹ «La oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger», skrev Paulus. Det er viktig at vi motiverer våre trosfeller til å vise kjærlighet og gjøre gode gjerninger. Når et bål holder på å slokne, må vi kanskje flytte litt på vedkubbene og blåse på ilden. (2. Tim 1:6) I tråd med dette kan vi på en kjærlig måte «oppgløde» våre brødre og søstre til å gi uttrykk for sin kjærlighet til Gud og sin neste. En av de beste måtene vi kan gjøre dette på, er å gi oppriktig ros.

10, 11. (a) Hvem trenger ros? (b) Nevn et eksempel som viser hvordan ros kan være til hjelp for en som har begått et feiltrinn.

¹⁰ Vi trenger alle ros, enten vi er motløse eller ikke. En eldste skrev: «Faren min sa aldri at noe jeg gjorde, var bra. Jeg vokste derfor opp uten selvtillit. . . . Selv om jeg nå er 50 år, setter jeg fremdeles pris på at vennene mine sier at jeg tar hånd om min oppgave som eldste på en god måte. . . . Av egen erfaring har jeg lært hvor viktig det er å oppmuntre andre, og jeg anstrenger meg spesielt for å gjøre det.» Ros kan ha en oppmuntrende virkning på alle – deriblant pionerer, eldre og dem som er motløse. – Rom 12:10.

 ¹¹ Når noen har begått et feiltrinn, vil de «som har åndelige kvalifikasjoner, . . . forsøke å bringe et slikt menneske i den rette tilstand». (Gal 6:1) Da kan kjærlig veiledning og oppriktig ros motivere vedkommende til igjen å gjøre det som er rett. En søster som heter Miriam, opplevde dette. Hun skriver: «Jeg gjennomgikk en traumatisk periode i livet da noen nære venner av meg forlot menigheten og faren min samtidig fikk en hjerneblødning. Jeg var veldig langt nede. I et forsøk på å komme over depresjonen begynte jeg å gå ut med en verdslig gutt.» Dette førte til at hun følte seg uverdig til å bli elsket av Jehova, og hun hadde tenkt å forlate sannheten. En eldste minnet henne om hvor trofast hun hadde tjent Jehova i flere år, og det rørte ved følelsene hennes. Hun lot de eldste få anledning til å forsikre henne om at Jehova elsket henne. Som følge av det flammet hennes kjærlighet til ham opp på nytt. Hun avsluttet forholdet til den ikke-troende kjæresten og fortsatte å tjene Jehova.

12. Hva kan sies om det å prøve å motivere andre ved å gjøre dem skamfulle, kritisere dem eller gi dem skyldfølelse?

¹² Det er visse ting vi bør unngå når vi prøver å «oppgløde» våre brødre og søstre. Vi bør ikke gjøre noen skamfulle ved å sammenligne dem med andre, kritisere dem for ikke å følge strenge regler som vi selv har laget, eller gi dem skyldfølelse fordi de ikke gjør mer. Slike ting kan kanskje få dem til å sette opp tempoet en kort tid, men resultatene blir ikke varige. Når vi derimot roser våre trosfeller og appellerer til deres kjærlighet til Jehova, kan vi oppnå varige, positive resultater. – Les Filipperne 2:1–4.

13. Hva innebærer det å oppmuntre andre? (Se det første bildet i artikkelen.)

¹³ Paulus oppfordret oss til å ‘oppmuntre hverandre, og det så mye mer som vi ser dagen nærme seg’. Å oppmuntre våre trosfeller innebærer å motivere dem til å fortsette å gå på i tjenesten for Gud. Mens det å «oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger» kan sammenlignes med å få et bål som holder på å slokne, til å flamme opp igjen, så kan det å «oppmuntre» andre sammenlignes med å legge mer ved på bålet for at det skal fortsette å brenne eller brenne kraftigere. Det å oppmuntre andre omfatter det å styrke og trøste dem som er motløse. Når vi prøver å oppmuntre en som er nedtrykt, må vi snakke på en varm og vennlig måte. (Ordsp 12:18) La oss dessuten være ‘snare til å høre’ og ‘sene til å tale’. (Jak 1:19) Hvis vi lytter med empati, kan vi kanskje forstå hvorfor en trosfelle er nedtrykt, og si noe som kan hjelpe ham eller henne.

14. Hva gjorde en eldste for å hjelpe en bror som var nedtrykt?

¹⁴ Tenk over hvordan en omsorgsfull  eldste klarte å hjelpe en bror som hadde vært uvirksom i flere år. Den eldste lyttet til det broren sa, og det var tydelig at broren fortsatt hadde dyp kjærlighet til Jehova. Han studerte hvert nummer av Vakttårnet grundig og anstrengte seg for å komme regelmessig på møtene. Men han var blitt skuffet og bitter på grunn av noe som noen i menigheten hadde gjort. Den eldste lyttet med empati uten å være fordømmende og forsikret broren om at han og hans familie var elsket og verdsatt. Med tiden gikk det opp for broren at han lot tidligere negative erfaringer hindre ham i å tjene den Gud han elsket. Med hjelp fra den eldste begynte broren igjen å delta i forkynnelsen, og etter hvert ble han kvalifisert til å tjene som eldste på nytt.

15. Hva kan vi lære av Jehova når det gjelder det å oppmuntre dem som er nedtrykte?

¹⁵ Når vi prøver å oppmuntre eller hjelpe en som er nedtrykt, er det ikke sikkert at vedkommende føler seg bedre med én gang, eller at han straks reagerer positivt. Det kan være nødvendig at vi fortsetter å støtte ham over lengre tid. Paulus skrev: «Hold fast i de svake, vær tålmodige med alle.» (1. Tess 5:14, An American Translation) Så la oss ikke være snare til å gi opp de svake, men heller billedlig talt ‘holde fast i dem’ og fortsette å støtte dem. I fortiden var Jehova tålmodig med dem av hans tjenere som var nedtrykte. Han var for eksempel svært tålmodig med Elia og tok hensyn til hans følelser. Jehova sørget for at profeten fikk det han trengte for å kunne fortsette i sin tjeneste. (1. Kong 19:1–18) Da David angret oppriktig på det gale han hadde gjort, viste Jehova ham godhet og tilgav ham. (Sal 51:7, 17) Gud hjalp også skribenten av Salme 73, som nesten hadde gitt opp å tjene Ham. (Sal 73:13, 16, 17) Jehova viser oss godhet og tålmodighet, særlig når vi er motløse og nedtrykte. (2. Mos 34:6) «Hans barmhjertighetsgjerninger . . . er nye hver morgen», og de «skal visselig ikke ta slutt». (Klag 3:22, 23) Jehova forventer at vi følger hans eksempel og viser kjærlig omsorg for dem som er nedtrykte.

16, 17. Hva må vi være fast bestemt på nå som enden for denne ordning nærmer seg, og hvorfor?

¹⁶ Av de 33 000 fangene som var med på dødsmarsjen fra Sachsenhausen, var det flere tusen som døde. Men alle de 230 vitnene for Jehova overlevde. Den oppmuntringen og støtten de gav hverandre, bidrog sterkt til at denne marsjen i deres tilfelle ble en overlevelsesmarsj.

¹⁷ Vi går i dag på «den vei som fører til livet». (Matt 7:14) Snart skal alle tjenere for Jehova sammen gå inn i den rettferdige, nye verden. (2. Pet 3:13) La oss være fast bestemt på å hjelpe hverandre til å fortsette å gå på veien til evig liv.