Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

En dommer som har en fast holdning til det som er rett

En dommer som har en fast holdning til det som er rett

Nærm deg Gud

En dommer som har en fast holdning til det som er rett

4. Mosebok 20:2–13

MENNESKELIGE dommere avsier kanskje dommer som er urettferdige eller altfor strenge, men det gjør ikke Jehova Gud, som elsker rett og rettferdighet. (Salme 37:28) Selv om han er overbærende, er det grenser for hva han tolererer. Han har en fast holdning til det som er rett. La oss se hvordan han behandlet en sak som dreide seg om murring og opprør. Vi kan lese om det i 4. Mosebok, kapittel 20.

Israelittenes vandring i ødemarken nærmet seg slutten. * De opplevde vannmangel, og folket begynte å sette seg opp mot Moses og Aron og å si: «Hvorfor har dere ført Jehovas menighet inn i denne ødemarken for at vi og lastedyrene våre skal dø her?» (Vers 4) Folket klaget over at ødemarken var et ’elendig sted’ der det ikke fantes «fikener og vinranker og granatepler» – nettopp de tingene som israelittiske speidere hadde hatt med seg tilbake fra det lovte land mange år tidligere. De klaget også over at de ikke hadde «vann å drikke». (Vers 5; 4. Mosebok 13:23) De klandret i virkeligheten Moses og Aron for at ødemarken ikke var som det fruktbare landet som en tidligere generasjon av klagende israelitter hadde nektet å innta!

Jehova forkastet ikke dem som murret. I stedet gav han Moses beskjed om å gjøre tre ting: ta staven sin, samle folket og «tale til den steile klippen for øynene på dem, så den virkelig [kunne] gi sitt vann». (Vers 8) Moses adlød de to første befalingene, men var ikke lydig når det gjaldt den tredje. I stedet for å tale til klippen i tro talte han til folket i bitterhet og sa: «Hør nå, dere opprørere! Er det fra denne steile klippen vi skal få ut vann til dere?» (Vers 10; Salme 106:32, 33) Moses slo så på klippen to ganger, «og mye vann begynte å komme ut». – Vers 11.

Moses, og Aron med ham, begikk dermed en alvorlig synd. «Dere satte dere opp mot min befaling,» sa Gud til dem. (4. Mosebok 20:24) Ved å gå imot Guds befaling ved denne anledningen ble Moses og Aron det de beskyldte folket for å være – opprørere. Guds dom var tydelig: Moses og Aron skulle ikke føre israelittene inn i det lovte land. Var dommen for streng? Nei, det var den ikke, og det kan vi si av flere grunner.

For det første hadde ikke Gud gitt Moses beskjed om å tale til folket, og i hvert fall ikke om å kalle dem opprørere. For det andre unnlot Moses og Aron å gi Gud æren. ’Dere helliget ikke meg,’ sa Gud. (Vers 12) Ved å si «vi skal få ut vann» talte Moses som om det var han og Aron – ikke Gud – som mirakuløst skaffet vann. For det tredje var dommen i overensstemmelse med tidligere dommer. Gud hadde nektet den tidligere generasjonen av opprørere å komme inn i Kanaan, så han gjorde det samme med Moses og Aron. (4. Mosebok 14:22, 23) For det fjerde var Moses og Aron Israels ledere. De som har stort ansvar, har mer å stå til rette for overfor Gud. – Lukas 12:48.

Jehova har en fast holdning til det som er rett. Fordi han elsker rettferdighet, er han ikke i stand til å avsi dommer som er urettferdige. Det er klart at en slik Dommer fortjener vår tillit og respekt.

[Fotnote]

^ avsn. 2 Etter utgangen av Egypt var israelittene klar til å innta Kanaan, det landet som Gud hadde lovt Abraham. Men da ti menn som hadde utspeidet landet, kom tilbake med en dårlig rapport, murret folket mot Moses. Jehova bestemte derfor at de måtte være i ødemarken i 40 år – tilstrekkelig lang tid til at den opprørske generasjonen døde ut.