Gud ’gjør store ting’ – hvordan jeg har sett det

Fortalt av Maurice Raj

Familien min og flere tusen andre innvandrere flyktet for å unnslippe et av de voldsomste angrepene under den annen verdenskrig. I flere dager tok vi oss fram gjennom den tette burmesiske jungelen, og vi sov under trærne om natten. Jeg var ni år gammel. Alt jeg eide, hadde jeg i en liten bylt på ryggen. Men dette var bare begynnelsen.

ÅRET var 1942. Verden var i krig, og vi flyktet fra den japanske hær, som rykket stadig nærmere. Den hadde nettopp invadert Burma (nå Myanmar) og hadde fått kontroll over oljefeltene i Yenangyaung. Før vi nådde grensen mot India, ble vi innhentet av japanske soldater, som tvang oss til å dra tilbake.

Da jeg var liten, bodde vi i Yenangyaung, der far arbeidet for Burmah Oil Company. Etter den japanske okkupasjonen utførte britiske krigsfly intense bombeangrep mot de rike oljefeltene i Yenangyaung. En gang skjulte familien min seg i en skyttergrav i tre dager mens bombene eksploderte overalt rundt oss. Til slutt flyktet vi med båt til Sale, en liten by langs elven Ayeyarwady, eller Irrawaddy. Vi var takknemlige for å være i live og bodde der til krigen var over.

Tragedie leder meg til sannheten

Den yngste broren min ble født i 1945, det året den annen verdenskrig sluttet. Far var henrykt over å få et barn på sine gamle dager. Men gleden ble kortvarig. Broren min døde etter tre måneder. Far døde av sorg kort tid etter.

Venner sa i et forsøk på å trøste meg at Gud hadde tatt dem til seg for at de skulle være hos Ham i himmelen. Å, som jeg lengtet etter å være sammen med dem! Familien min gikk i den katolske kirke, der jeg fikk min første religiøse opplæring. Jeg lærte at prester og nonner kommer rett til himmelen, mens andre må være en stund i skjærsilden, et sted med midlertidig pine, hvor de blir renset for sine synder. Jeg var fast bestemt på å bli gjenforent med faren min og broren min, så jeg satte meg fore å begynne på et katolsk presteseminar i Maymyo (nå Pyin Oo Lwin) omkring 20 mil hjemmefra.

For å komme inn på presteseminaret måtte man ha god utdanning. Som innvandrer hadde jeg gått på skolen i bare to år. Dessuten ble alle skolene stengt under krigen. Skolene åpnet igjen, men familien min hadde store økonomiske problemer. Mor hadde ikke bare ansvaret for de to brødrene mine og meg, men også for de tre små barna til sin avdøde søster. Hun hadde ikke lenger råd til å la oss gutter gå på skolen.

Den eldre broren min begynte å jobbe, men siden jeg bare var 13 år gammel, var det  lite jeg kunne bidra med. Fars bror, Manuel Nathan, bodde i Chauk, en by i nærheten av Sale. Jeg tenkte: Hvis jeg reiser hjemmefra, blir det en munn mindre å mette. Derfor reiste jeg til Chauk for å bo hos onkel.

Jeg visste ikke at onkel på den tiden hadde kommet i kontakt med Jehovas vitner og var ivrig etter å gjøre andre kjent med det han nettopp hadde lært ut fra Bibelen. Han fortalte meg litt og litt og begynte med å forklare betydningen av bønnen Fadervår. Den begynner slik: «Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget.» – Matteus 6:9, 10.

«Gud har altså et navn», sa onkel. «Og det navnet er Jehova.» Så viste han meg Guds navn i Bibelen. Jeg ville gjerne lære mer. Jeg var imidlertid ikke så flink til å lese, ikke engang på tamil, morsmålet mitt, og den bibelen og bibelske litteraturen onkel hadde, var på engelsk, som jeg ikke kunne noe særlig. Men til tross for begrenset skolegang fikk jeg gradvis forståelse av Bibelens lære. (Matteus 11:25, 26) Jeg begynte å forstå at mye av det jeg tidligere hadde lært, ikke var basert på Bibelen. «Onkel», sa jeg til slutt, «dette er sannheten!»

Da jeg var 16, begynte jeg å gjøre andre kjent med det jeg hadde lært. Det var bare 77 Jehovas vitner i Myanmar den gangen. En av Jehovas vitners misjonærer, Robert Kirk, kom noe senere fra den daværende hovedstaden Rangoon (nå Yangon) til Chauk og besøkte onkel. Jeg fortalte ham at jeg hadde innviet mitt liv til Jehova Gud. Så, den 24. desember 1949 ble jeg døpt i elven Ayeyarwady som symbol på min innvielse til Ham.

Jeg overvinner hindringer

Like etter flyttet jeg til Mandalay for å finne meg en passende jobb. Målet mitt var å bli pioner, som Jehovas vitners heltidsforkynnere blir kalt. En dag mens jeg så på en fotballkamp, falt jeg om i et krampeanfall. Jeg hadde fått epilepsi og måtte flytte tilbake til familien min, slik at de kunne ta seg av meg.

I de neste åtte årene hadde jeg med jevne mellomrom krampeanfall. Etter hvert som jeg ble bedre, kunne jeg ta meg litt arbeid. På grunn av den dårlige helsen min frarådet mor meg å begynne i heltidstjenesten, men en dag sa jeg til henne: «Jeg kan ikke vente lenger. Jeg vil bli pioner. Jehova kommer til å ta vare på meg!»

I 1957 flyttet jeg til Yangon og begynte som pioner. Krampeanfallene kom utrolig nok ikke tilbake før 50 år senere, i 2007. Nå holder jeg dem i sjakk med medisiner. I 1958 ble jeg utnevnt til spesialpioner og brukte 150 timer hver måned i forkynnelsesarbeidet.

Det første stedet jeg ble sendt til, var Kyonsha, en landsby omkring elleve mil nordvest for Yangon. Der var det en liten gruppe som hadde lest den bibelske litteraturen vår og gjerne ville vite mer. Da Robert og jeg kom, samlet en stor flokk seg. Vi besvarte alle de bibelske spørsmålene deres og viste dem hvordan man leder menighetsmøter. Noen av dem ble snart med oss ut i forkynnelsesarbeidet. Jeg ble bedt om å bli værende  i landsbyen. Etter noen måneder ble den lille gruppen til en blomstrende menighet. I dag er det over 150 Jehovas vitner i det området.

Senere ble jeg utnevnt til reisende tilsynsmann og besøkte menigheter og isolerte grupper i hele Myanmar. Jeg tilbakela utallige mil – på toppen av fullastede lastebiler langs støvete veier, til fots gjennom jungler og over fjellkjeder og i båt på elver. Jeg var ikke fysisk sterk, men jeg følte at Jehova gav meg styrke til å fortsette. – Filipperne 4:13.

«Jehova vil hjelpe deg»

I 1962 ble jeg så overført til Jehovas vitners avdelingskontor i Yangon, hvor jeg fikk litt opplæring av Robert. Men snart gav myndighetene beskjed om at alle utenlandske misjonærer måtte forlate Myanmar, og i løpet av noen uker hadde alle dratt. Til min store overraskelse ble jeg bedt om å føre tilsyn med avdelingskontoret.

«Hvordan skal jeg kunne utføre dette arbeidet?» tenkte jeg. «Jeg har verken utdanning eller erfaring.» Flere av de eldre la merke til min bekymring og sa: «Ta det med ro, Maurice. Jehova vil hjelpe deg. Og vi støtter deg alle sammen.» Det de sa, beroliget meg virkelig! Noen måneder senere måtte jeg utarbeide årsrapporten for forkynnelsesarbeidet i Myanmar med tanke på Jehovas vitners årbok for 1967. I de etterfølgende 38 årene var det jeg som utarbeidet årsrapporten. Gang på gang skjedde det ting som gjorde det klart for meg at Jehova virkelig leder vår virksomhet.

Da jeg for eksempel tidligere hadde søkt om statsborgerskap i Myanmar, manglet jeg 450 kyat *. Det var det identifikasjonspapirene kostet, så jeg bestemte meg for å vente. Men en dag da jeg gikk forbi kontoret til det firmaet der jeg hadde jobbet flere år før, fikk min tidligere sjef øye på meg. Han ropte: «Hallo, Raj! Kom og få pengene dine. Du glemte å hente det du hadde til gode da du sluttet.» Det var 450 kyat.

Da jeg gikk derfra, tenkte jeg på alt jeg kunne få for 450 kyat. Men siden det var nøyaktig det identifikasjonspapirene kostet, følte jeg at det var Jehovas vilje at jeg skulle skaffe meg disse papirene. Og den avgjørelsen viste seg å være svært gunstig. Som statsborger kunne jeg bli i landet, reise fritt, importere litteratur og ta hånd om andre nødvendige oppgaver i forbindelse med forkynnelsesarbeidet i Myanmar.

Et områdestevne i nord

I 1969 hadde arbeidet vårt stor framgang i byen Myitkyina nord i Myanmar, så vi besluttet å arrangere et områdestevne i denne byen. Den største utfordringen var imidlertid å skaffe transport til alle vitnene sør i landet. Vi bad til Gud, og så søkte vi jernbanen i Myanmar om å få reservere seks vogner. Vi ble veldig overrasket da søknaden ble innvilget.

Etter hvert var alt klart til stevnet. Den dagen stevnedeltakerne skulle komme, møtte vi opp på jernbanestasjonen i tolvtiden.  Toget skulle komme kl. 14.30. Mens vi ventet, gav stasjonsmesteren oss et telegram der det stod: «Vi har koblet fra Selskapet Vakttårnets seks vogner.» Han sa at toget ikke kunne trekke de ekstra vognene i oppoverbakke.

Hva skulle vi gjøre? Vår første tanke var å flytte stevnet. Men det ville bety at vi måtte søke om nye tillatelser, og det kunne ta flere uker! Mens vi bad inderlig til Jehova, kom toget rullende inn på stasjonen. Vi trodde ikke våre egne øyne – der kom alle de seks vognene med Jehovas vitner! De smilte og vinket. Da vi spurte hva som hadde skjedd, sa en av dem: «De koblet fra seks vogner, men ikke våre seks!»

Mellom 1967 og 1971 ble tallet på Jehovas vitner i Myanmar fordoblet til nesten 600. I 1978 ble avdelingskontoret så flyttet til et toetasjes hus. Tjue år senere hadde antall Jehovas vitner økt til over 2500. Avdelingskontoret ble ytterligere utvidet, og den 22. januar 2000 ble det treetasjes kontor- og boligkomplekset som nå er i bruk, innviet. Bror John E. Barr, et medlem av Jehovas vitners styrende råd, kom fra USA for å holde innvielsestalen.

Mange velsignelser

I dag er det 52 Jehovas vitner som bor og utfører frivillig arbeid her på avdelingskontoret i Yangon, og i hele landet er det omkring 3500 vitner i 74 menigheter og grupper. Jeg er glad for å kunne fortelle at min kjære mor i 1969, kort tid før hun døde, også ble et av Jehovas vitner.

Doris Ba Aye, en pionersøster herfra, begynte som oversetter på avdelingskontoret i midten av 1960-årene. Tidligere, i 1959, hadde hun gjennomgått den 32. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead, en skole som gir Jehovas vitner opplæring med tanke på misjonærtjeneste. Jeg falt for hennes naturlige skjønnhet, gode humør og dype åndelighet. Vi giftet oss i 1970. Vi har alltid vært trofaste mot Jehova og mot hverandre.

I over 60 år har jeg sett at Gud har hatt en finger med i spillet i det forkynnelsesarbeidet som er blitt utført her i landet. Ja, Gud er stor og skal lovprises i rikt mål. Han ’gjør store ting’, noe jeg har erfart i årenes løp. – Salme 106:21.

[Fotnote]

[Bilde på side 27]

Jeg forkynner i Rangoon i Burma omkring 1957

[Bilde på side 28]

På vei til et stevne i Kalemyo i Burma i slutten av 1970-årene

[Bilde på side 29]

Det fine, nye avdelingskontoret vårt, som ble innviet i 2000

[Bilde på side 29]

Sammen med Doris i dag

[Bilde på side 29]

Vi forkynner sammen fra hus til hus