JEG er født i Ilocos Norte på Filippinene den 10. desember 1968 som det sjuende av ti barn. Som de fleste andre filippinere ble vi oppdratt som katolikker. Jeg var ferdig med high school i 1986, og planen var å bli sykepleier. Men fordi jeg pådrog meg en alvorlig sykdom, fikk jeg ikke oppfylt den drømmen. Jeg var faktisk så syk at jeg trodde jeg kom til å dø. I min desperasjon bønnfalt jeg Gud om hjelp og lovte at hvis jeg ble frisk, skulle jeg tjene ham resten av livet.

Det tok lang tid før jeg ble frisk, men jeg husket mitt løfte til Gud. I juni 1991 begynte jeg derfor på en bibelskole som ble drevet av pinsebevegelsen. Opplegget på denne skolen innbefattet angivelig at man skulle få «den hellige ånds frie gave». Jeg ønsket å få evnen til å helbrede. Skolen lærte oss at man kunne få denne evnen ved faste og bønn. I mine bestrebelser på å gi inntrykk av at jeg hadde en «gave», smuglyttet jeg en gang da en av klassekameratene mine i en bønnetime bad høyt i et hjørne. Da hun skulle til å avslutte, gikk jeg raskt tilbake til det stedet der jeg hadde knelt. Etterpå fortalte jeg henne nøyaktig hva hun hadde bedt om i bønnen, og hun trodde at jeg nå hadde den «frie gave»!

Mens jeg gikk på bibelskolen, hadde jeg mange spørsmål. Jeg lurte for eksempel på det som står i Matteus 6:9 om «vår Far» og hans «navn». Jeg stilte slike spørsmål som: «Hvem er den Far Jesus nevnte?», og: «Hvilken persons navn var det som skulle bli helliget?» Lærernes svar var ofte nokså svevende og lite tilfredsstillende. De snakket om treenigheten og sa at den er et mysterium. Jeg syntes det var temmelig forvirrende. Men jeg fortsatte likevel studiene for å bli pastor.

På bibelskolen lærte vi at det Jehovas vitner forkynner, er den verste formen for falsk religion. De ble også omtalt som antikrist. Jeg fikk sterk motvilje mot denne religionen.

I mitt andre år på skolen drog jeg hjem for å besøke foreldrene mine i en skoleferie. En av storesøstrene mine, Carmen, hørte at jeg var hjemme, og kom også på besøk. Hun var blitt døpt som et av Jehovas vitner og var nå heltidsforkynner. Da hun forsøkte å lære meg om Gud, svarte jeg rasende: «Jeg kjenner allerede den Gud jeg tjener!» Etter at jeg høylytt hadde slynget ut fornærmelser mot henne, skjøv jeg henne fra meg og gav henne ikke flere muligheter til å snakke med meg.

 Etter at jeg var tilbake på bibelskolen, sendte Carmen meg brosjyren Bør du tro på treenighetslæren? * Jeg krøllet den sammen og brente den opp. Jeg var fortsatt sint på henne.

Etter hvert som jeg fortsatte studiene på bibelskolen, klarte jeg å omvende noen. Jeg var spesielt stolt da min mor og en av brødrene mine sluttet seg til meg i pinsebevegelsen.

I mars 1994 ble jeg uteksaminert fra bibelskolen. Vi hadde da besøk av den evangelisten som jeg fortalte om innledningsvis. Alle vi avgangselevene ville være sammen med ham, for vi trodde at han hadde den gaven å kunne helbrede. Vi ble med ham opp på scenen, hvor vi alle hoppet og klappet i hendene i takt med musikken fra et band. Så sank alle han rørte ved, sammen – de «falt i ånden». * Da han rørte ved meg, falt også jeg om og mistet bevisstheten. Da jeg kom til meg selv igjen, var jeg redd, men jeg følte at jeg nå hadde evnen til å helbrede, så jeg var lykkelig.

Kort tid senere brukte jeg denne evnen – jeg helbredet et barn som var svært sykt og hadde høy feber. Da jeg bad en bønn, begynte barnet straks å svette, og feberen forsvant. Endelig mente jeg at jeg var i stand til å oppfylle det løftet jeg hadde gitt Gud. Men merkelig nok følte jeg en slags tomhet. Innerst inne trodde jeg at det bare fantes én Gud, men jeg visste egentlig ikke hvem han var. Og jeg hadde en gnagende tvil med hensyn til mye av det pinsebevegelsen lærte.

Etter disse hendelsene ble jeg enda mer fiendtlig innstilt til Jehovas vitner. Hvis jeg fant en av vitnenes publikasjoner, brente jeg den alltid. Så skjedde det noe uventet. Jeg ble sjokkert da jeg fant ut at mor ikke lenger ville ha noe med vår religion å gjøre. Carmen hadde studert Bibelen med henne! Jeg var så sint på søsteren min.

Senere fant jeg et nummer av bladet Våkn opp! hjemme hos mor. Vanligvis ville jeg ha brent det. Men jeg var nysgjerrig på hva hun leste, så jeg bladde igjennom det. Blikket mitt falt på en artikkel om en som hadde trodd fullt og fast på det som trossamfunnet hans lærte, men som fikk et annet syn da han begynte å lese vitnenes publikasjoner sammen med Bibelen. Han ble overbevist om at treenighetslæren, helveteslæren og læren om sjelens udødelighet ikke stemte med Bibelen. Dette gjorde dypt inntrykk på meg. Det var nettopp disse tingene jeg ønsket å forstå. Fra da av lengtet jeg etter den tid da jeg kunne forstå Bibelens sannhet.

Etter at jeg hadde lest en annen livshistorie i Våkn opp! – om en mann som hadde vært avhengig av alkohol og narkotika, men  som hadde gjort store forandringer til det bedre fordi han hadde studert Bibelen – begynte jeg å lese flere av Jehovas vitners publikasjoner. Jeg fant et eksemplar av brosjyren Guds navn består til evig tid. * Da jeg leste den, lærte jeg at Guds navn er Jehova. Det gjorde meg så lykkelig å lære sannheten om den eneste sanne Gud! – 5. Mosebok 4:39; Jeremia 10:10.

Jeg fortsatte å lese i smug og lærte mange flere bibelske sannheter. På bibelskolen hadde jeg for eksempel lært at Jesus er Gud, men jeg lærte fra Bibelen at han er «den levende Guds Sønn». – Matteus 16:15, 16.

Da jeg traff min søster Carmen igjen, ble hun overrasket da jeg bad om å få et eget eksemplar av brosjyren Guds navn består til evig tid og noe mer litteratur. Jeg hadde gått på bibelskolen i flere år, men jeg var ikke blitt undervist i sannheten der; jeg hadde vært forblindet. Nå var jeg overlykkelig på grunn av de sannhetene jeg lærte fra Bibelen. Jeg opplevde personlig det Jesus sa: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Johannes 8:32) Disse sannhetene begynte å forandre mitt liv.

En tid trodde jeg at jeg kunne tilbe Jehova Gud i all hemmelighet og samtidig fortsette som pastor. Det gikk likevel snart opp for meg at det var mange lærepunkter jeg ikke kunne fortsette å lære andre. Men jeg var redd. Hva skulle jeg leve av hvis jeg sluttet som pastor? Det ville være veldig pinlig for pinsekirken hvis en av dens pastorer ble et av Jehovas vitner! Jeg fortsatte derfor å undervise som pastor, men lot være å komme inn på de falske lærepunktene.

Da jeg igjen traff Carmen, foreslo hun at jeg gikk på et av Jehovas vitners møter. Siden jeg av og til skulle til hovedkirken vår i Laoag, fant jeg i all hemmelighet fram til Jehovas vitners møtelokale, Rikets sal, der i byen. Jeg ble presentert for Alma Preciosa Villarin, kalt «Precious», som var heltidsforkynner i den menigheten. Selv om jeg fremdeles hadde negative følelser overfor vitnene, tok jeg imot tilbudet hennes om å undervise meg i Bibelen.

Søsteren min hadde vært veldig tålmodig når hun lærte meg bibelske sannheter. Nå så jeg den samme tålmodige holdningen hos Precious. Hun gjorde utrolig mye for å hjelpe meg til å forstå Bibelen selv om jeg ble irritert, prøvde å diskutere med henne og noen  ganger hevet stemmen og fastholdt noen av de tingene jeg tidligere hadde lært. Den personlige interesse, ydmykhet og mildhet som Precious og andre vitner viste, gjorde inntrykk på meg. Dette fikk meg til å ønske å tilbe Jehova.

I juli 1995 skjønte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg enn å slutte i stillingen som pastor. Hva var det som fikk meg til å skjønne det? I Åpenbaringen 18:4, der falsk religion blir omtalt på en symbolsk måte, står det: «Gå ut fra henne, mitt folk, hvis dere ikke vil ha del med henne i hennes synder, og hvis dere ikke vil få del i hennes plager.» Hvordan skulle jeg nå forsørge meg? Hebreerne 13:5 lærte meg at Gud har lovt dem som gjør hans vilje: «Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.»

Jeg møtte nå sterk motstand fra faren min og broren min, men to uker før jeg ble døpt som et av Jehovas vitner, tok jeg likevel mot til meg og brente alle de tingene jeg hadde brukt i min tidligere jobb som pastor. Etterpå skjønte jeg at alle spesielle evner jeg måtte ha hatt, var borte. Før hadde jeg følt at det hele tiden var noe som presset meg ned når jeg sov. Den følelsen var også borte. De skyggene jeg hadde pleid å se ved vinduet på rommet mitt, viste seg aldri igjen. Mitt studium av Bibelen hadde lært meg at alle såkalte gaver i vår tid, for eksempel evnen til å helbrede, ikke er fra Gud, men fra onde ånder. I likhet med den tjenestepiken som Paulus befridde for «en spådomsdemon», er jeg blitt frigjort fra onde ånders påvirkning, og det er jeg så glad for. – Apostlenes gjerninger 16:16–18.

For en glede det var å stå ved siden av mor da vi begge skulle bli døpt som Jehovas vitner i september 1996! Etter at jeg var blitt døpt, var jeg i mange år heltidsforkynner.

Jeg er nå gift, og mannen min, Silver, og jeg gjør vårt beste for å lære datteren vår sannhetens vei. Flere av søsknene mine tjener nå Jehova sammen med oss. Jeg synes det er trist at jeg i mange år egentlig ikke kjente Gud, men jeg er svært glad for at jeg nå kjenner den Gud jeg tilber.