DEN vennlighet som en hyggelig eldre mann viste, gjorde dypt inntrykk på en ung mann. Den eldre mannen, som var misjonær i Japan, hadde ikke vært der i landet i så mange år, og det var fortsatt begrenset hva han kunne si på japansk. Men hver uke kom han hjem til den unge mannen for å drøfte Bibelen med ham. Han smilte vennlig, hadde en hyggelig væremåte og besvarte tålmodig de mange spørsmålene den andre stilte.

Den eldre misjonærens vennlige måte å være på gjorde et uutslettelig inntrykk på den unge mannen. «Hvis Bibelen får en mann til å vise så mye vennlighet og kjærlighet», tenkte han, «da burde jeg absolutt lære mer om den.» Dette gav ham den motivasjonen han trengte for å studere noe som var totalt fremmed for ham. Ja, vennlighet taler til hjertet, ofte på en mer virkningsfull måte enn ord kan gjøre.

Vennlighet er blitt definert som det å være vennlig, imøtekommende og interessert i andres velferd og ved handlinger eller tjenester å være til hjelp for andre. Denne egenskapen er beslektet med godhet. Og vennlighet og godhet er dypest sett guddommelige egenskaper. Jesus sa at hans himmelske Far er god, ikke bare mot dem som elsker Ham, men også «mot de utakknemlige». Jesus oppfordret sine etterfølgere til å etterligne Gud: «Dere skal . . . være fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.» – Lukas 6:35; Matteus 5:48; 2. Mosebok 34:6.

Siden vi mennesker er skapt i Guds bilde, er vi i stand til å gjenspeile hans egenskaper, deriblant vennlighet. (1. Mosebok 1:27) Ja, vi kan etterligne Gud ved aktivt å vise interesse for andres velferd. Bibelen omtaler vennlighet som en del av den ønskverdige frukt som blir frambrakt ved hjelp av Guds hellige ånd, eller aktive kraft. (Galaterne 5:22) Denne egenskapen kan frambringes og utvikles etter hvert som en lærer mer om Gud, Skaperen, og kommer i et nærere forhold til ham.

Ettersom vennlighet og godhet er nedlagt i oss mennesker og dessuten er egenskaper som Gud setter høyt, er det rimelig at Gud sier at vi skal «bli gode mot hverandre». (Efeserne 4:32) Vi får også denne påminnelsen: «Glem ikke gjestfriheten», eller «vennligheten mot fremmede». – Hebreerne 13:2, fotnote.

Hvordan kan vi i dagens uvennlige og utakknemlige verden klare å vise vennlighet mot andre, også mot fremmede? Hva kan hjelpe oss til å gjøre det? Hvorfor er det egentlig så viktig å vise vennlighet?

Etter at apostelen Paulus hadde nevnt «vennligheten mot fremmede», sa han interessant nok: «Ved den har noen uten å vite det hatt engler som gjester.» Kan du forestille deg hvordan du ville føle det hvis du fikk anledning til å ha engler som gjester? Men legg merke til at Paulus sa at noen hadde hatt det «uten å vite det». For å si det på en annen måte: Poenget hans var at hvis vi har for vane å vise vennlighet mot andre, deriblant fremmede eller mennesker vi egentlig ikke kjenner, kan vi bli belønnet for det på måter som vi ikke har regnet med.

I de fleste bibeloversettelser med krysshenvisninger blir Paulus’ ord satt i forbindelse  med beretningene om Abraham og Lot i 1. Mosebok, kapitlene 18 og 19. I begge disse beretningene leser vi om at engler viste seg for mennesker som fremmede med viktige budskaper. Abraham fikk bekreftet at Guds løfte om at han skulle få en sønn, ville bli oppfylt, og Lot fikk vite at det var mulig å bli utfridd av den nær forestående ødeleggelsen av byene Sodoma og Gomorra. – 1. Mosebok 18:1–10; 19:1–3, 15–17.

Hvis du leser de skriftstedene som er sitert ovenfor, vil du legge merke til at både Abraham og Lot viste vennlighet mot noen som kom til deres område, og som de ikke kjente. I bibelsk tid var det riktignok både vanlig og en plikt å vise gjestfrihet mot folk som var på reise, enten det var venner, slektninger eller fremmede. Det var faktisk et krav i Moseloven at israelittene ikke skulle ignorere behovene til ikke-israelitter i landet. (5. Mosebok 10:17–19) Det er likevel tydelig at Abraham og Lot gjorde mer enn det som ble krevd da israelittene senere fikk denne loven. De gjorde seg ekstra anstrengelser for å vise vennlighet mot fremmede, og de ble velsignet fordi de gjorde det.

Abrahams vennlige handlinger førte til velsignelser, ikke bare for ham selv, i og med at han fikk en sønn, men også for oss. Hvordan det? Abraham og hans sønn Isak spilte en viktig rolle i gjennomføringen av Guds hensikt. De ble nøkkelpersoner i den slektslinjen som førte fram til Messias, Jesus. Og deres trofaste kurs utgjorde et forbilde på hvordan grunnlaget for menneskehetens frelse skulle bli tilveiebrakt ved Guds kjærlighet og ufortjente godhet. – 1. Mosebok 22:1–18; Matteus 1:1, 2; Johannes 3:16.

Disse beretningene viser tydelig hva Gud venter av oss mennesker, og hvor høyt han setter egenskapen vennlighet. Det er ikke opp til oss å velge om vi skal vise vennlighet eller ikke. I Guds øyne er det helt nødvendig at vi gjør det.

Som forutsagt i Bibelen er mange i vår tid «utakknemlige, illojale, uten naturlig hengivenhet». (2. Timoteus 3:1–3) Det er likevel ingen grunn til at vi selv skal undertrykke alle vennlige følelser for andre. De kristne får denne påminnelsen: «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt. Sørg for ting som er gode i alle menneskers øyne.» – Romerne 12:17.

Vi kan gi av oss selv og være rause med vennlighet. Bibelen sier: «Enhver som elsker, . . . vinner kunnskapen om Gud», og en viktig måte å vise kjærlighet på er å være vennlig mot andre. (1. Johannes 4:7; 1. Korinter 13:4) Ja, når vi er vennlige mot våre medmennesker, hjelper det oss til å få et nærere forhold til Gud, og det gjør oss lykkeligere. I Bergprekenen sa  Jesus: «Lykkelige er de vennlige, for de skal bli møtt med vennlighet. Lykkelige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.» – Matteus 5:7, 8, vers 7 fra Young’s Literal Translation.

Tenk over tilfellet med Aki, en ung japansk husmor med to sønner. Da hun plutselig mistet moren sin, ble hun svært nedtrykt. Noen ganger følte hun seg så langt nede at hun måtte oppsøke lege. Så flyttet det inn en ny familie i nabolaget. Faren i denne familien hadde nylig dødd i en ulykke, og moren var blitt alene med fem mindreårige barn. Aki syntes veldig synd på moren og barna og gikk inn for å bli venner med dem. Det at Aki gjorde alt hun kunne for å hjelpe dem – med mat og med klær som var blitt for små til sønnene hennes, og så videre – hjalp henne til å gjenvinne sin egen følelsesmessige likevekt. Hun erfarte sannheten i Bibelens ord: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» (Apostlenes gjerninger 20:35) Ja, det å vise vennlighet mot andre kan være det beste du kan gjøre for deg selv når du føler deg nedtrykt.

Å vise vennlighet koster ikke nødvendigvis mye. Som oftest krever det verken spesielle evner eller fysisk styrke. Et smil, et medfølende ord, en hjelpende hånd, en liten gave gitt med omtanke eller bare det å slippe andre foran seg i en kø kan ofte bety mye. Når du er usikker på hva som er det rette å si eller gjøre i en bestemt situasjon, så si eller gjør noe vennlig. Da den unge mannen som er nevnt i begynnelsen av denne artikkelen, ble vist vennlighet av den eldre misjonæren, gjorde det dypt inntrykk på ham, og språkbarrieren ble overvunnet. Vi skjønner sikkert hvorfor Gud venter at de som tilber ham, skal vise vennlighet og «elske godhet». – Mika 6:8.

Et orientalsk ordtak lyder: «Ett vennlig ord kan varme i tre vintermåneder.» Som dette ordtaket så treffende uttrykker det, kan litt vennlighet utrette mye. Den vennlighet som blir vist med et rett motiv, kan – spesielt når den blir kombinert med kjærlighet til Gud – varme manges hjerter. Det kan nok være at den vennlighet du viser andre, ikke alltid blir satt pris på, men det betyr ikke at den er bortkastet. Den blir høyt verdsatt av Gud. Bibelen forsikrer oss om at den som viser andre vennlighet, «låner til Jehova». (Ordspråkene 19:17) Hvorfor ikke være på utkikk etter muligheter til å vise vennlighet mot dem du har rundt deg?