«Når dere ser Jerusalem omringet av hærer som har leiret seg, da skal dere vite at dets ødeleggelse er kommet nær. Da må de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene, og de som er inne i byen, dra bort.» (Lukas 21:20, 21) Dette sa Jesus til sine disipler i forbindelse med den ødeleggelsen som skulle komme over Jerusalem. Finnes det vitnesbyrd om at disiplene virkelig gav akt på Jesu advarsel?

Noen tiår etter Jesu død drog en romersk hær under ledelse av Cestius Gallus inn i Palestina for å slå ned et opprør. Denne invasjonen er bekreftet av den jødiske historieskriveren Josefus, som levde på den tiden. De romerske soldatene omringet Jerusalem, og det så ut til at de var sikker på at de kom til å innta den. Men plutselig gav Gallus ordre om tilbaketrekning. Ifølge kirkehistorikeren Evsebios benyttet de kristne i Judea denne anledningen til å flykte til Pella, en by i en fjellendt del av Dekapolis-området.

Noen år senere, i år 70, vendte romerne tilbake. En hær som ble ledet av general Titus, beleiret den jødiske hovedstaden. Denne gangen fullførte soldatene det oppdraget som Gallus ikke hadde avsluttet, og la byen i ruiner. Hundretusener ble stengt inne i Jerusalem og døde.

I Bibelens beretninger om profetene Samuel, Elia og Elisja leser vi om noen menn som blir kalt «profetsønnene». Da Elisja for eksempel sørget for at Jehu ble utnevnt til konge i Israel, sendte han av gårde «en av profetsønnene» for at han skulle salve ham. – 2. Kongebok 9:1–4.

Bibelforskere mener at betegnelsen «profetsønnene» refererer til en profetskole eller en sammenslutning av profeter, ikke til de bokstavelige etterkommerne av profeter. Ifølge bladet Journal of Biblical Literature dreide det seg sannsynligvis om personer som «viet seg til tjenesten for Jahve [Jehova] under en profet som var . . . deres åndelige far». (2. Kongebok 2:12) I beretningen om salvingen av Jehu blir Elisjas utsending også omtalt som «profetens tjener». – 2. Kongebok 9:4.

Det ser ut til at «profetsønnene» levde et enkelt liv. Bibelen forteller om noen slike menn på Elisjas tid at de laget seg et eget sted å bo og brukte en lånt øks. (2. Kongebok 6:1–5) At noen av «profetsønnene» var gift, framgår av formuleringen «profetsønnenes hustruer». (2. Kongebok 4:1) Troende israelitter satte etter alt å dømme pris på «profetsønnene». Bibelen forteller om et tilfelle da noen gav dem gaver i form av mat. – 2. Kongebok 4:38, 42.