Bibelen sier at aloe ble brukt til å få klesplagg og senger til å dufte godt. (Salme 45:8; Ordspråkene 7:17; Høysangen 4:14) Den aloen som Bibelen snakker om, kom sannsynligvis fra ørnetreet (en art i slekten Aquilaria). Når dette treet morkner, utsondrer det velluktende olje og harpiks. Veden ble malt til et pulver, som så ble solgt som «aloe». *

I Bibelen blir israelittenes telt sammenlignet med «aloeplanter som Jehova har plantet». (4. Mosebok 24:5, 6) Dette kan være en hentydning til formen på ørnetreet, som kan bli 30 meter høyt og strekker seg utover. Dette treet finnes ikke i dagens Israel, men et bibelsk oppslagsverk sier: «Det er ikke noe til hinder for at dette og andre trær som ikke er kjent i [regionen] nå, kan ha blitt dyrket i den en gang så velstående og folkerike Jordandalen.» – A Dictionary of the Bible.

Guds lov sa at alle de ofrene som ble frambåret i templet, skulle være av best mulig kvalitet. Gud ville ikke godkjenne ofre som hadde et lyte. (2. Mosebok 23:19; 3. Mosebok 22:21–24) Ifølge den jødiske skribenten Filon, som levde i det første århundre evt., var det slik at prester på den tiden undersøkte offerdyr «fra topp til tå» for å forvisse seg om at de var friske på alle måter og «uten flekk og lyte av noe slag».

Bibelkommentatoren E.P. Sanders sier at tilsynsmennene ved templet muligens «gav pålitelige selgere av offerdyr tillatelse til bare å selge dyr og fugler som prestene på forhånd hadde kontrollert. Selgeren måtte gi kjøperen en slags kvittering som viste at offerdyret ikke hadde noe lyte».

I 2011 fant arkeologer nettopp en slik kvittering i nærheten av templet – et leirsegl som er på størrelse med en mynt, og som dateres til perioden fra år 100 fvt. til år 70 evt. Seglet har en arameisk innskrift på to ord, som er blitt oversatt med «ren for Gud». Man mener at tilsynsmenn ved templet festet slike beviser til produkter som skulle brukes rituelt, eller til dyr som skulle ofres.