Da jeg ble født, hadde foreldrene mine en liten bondegård i Galicia i det nordvestlige Spania. Jeg var nummer fire av åtte barn. Det var en hyggelig atmosfære hjemme hos oss. På den tiden var det vanlig i Spania at i hvert fall ett av barna i familien studerte til prest eller gikk i kloster. I familien vår var vi tre som gjorde det.

Da jeg var 13, sluttet jeg meg til en av søstrene mine i et kloster i Madrid. Stemningen der var upersonlig. Noe sånt som vennskap eksisterte ikke – alt var bare regler, bønner og selvfornektelse. Tidlig om morgenen samlet vi oss i kapellet for å meditere, men ofte var jeg helt tom i hodet. Senere sang vi religiøse sanger og holdt messe. Alt foregikk på latin. Jeg forstod praktisk talt ingenting og følte at Gud var langt borte. Dagene kom og gikk i streng taushet. Når søsteren min og jeg traff hverandre, hadde vi ikke lov til å si noe annet enn «Hill den ubesmittede Maria». Nonnene lot oss bare snakke sammen en halvtime etter måltidene. Så annerledes dette var for oss som hadde hatt det så hyggelig hjemme! Jeg følte meg isolert og gråt ofte.

Jeg følte meg aldri nær Gud, men da jeg var 17, avla jeg likevel klosterløfte og ble nonne. Jeg gjorde egentlig bare det som ble forventet av meg, og snart begynte jeg å lure på om jeg i det hele tatt hadde noe religiøst kall. Nonnene pleide å si at de som tvilte, kom til å havne i helvete! Men jeg tvilte fortsatt. Jeg visste at Jesus Kristus ikke isolerte seg, men derimot var travelt opptatt med å undervise og hjelpe andre. (Matteus 4:23–25) Da jeg var blitt 20, så jeg ingen grunn til å fortsette som nonne. Til min overraskelse sa abbedissen at hvis jeg ikke var sikker på om jeg burde fortsette, var det best at jeg forlot klostret så fort som mulig. Jeg går ut fra at hun var redd for at jeg skulle påvirke de andre. Så jeg reiste fra klostret.

Foreldrene mine var veldig forståelsesfulle da jeg kom hjem. Men det var ikke arbeid å få i landsbyen vår, så  jeg flyttet til Vest-Tyskland, hvor en av brødrene mine bodde. Han var med i en aktiv gruppe kommunister fra Spania. Jeg følte meg vel sammen med disse menneskene, som kjempet for arbeidernes rettigheter og kvinnenes likestilling. Så jeg ble kommunist, og med tiden giftet jeg meg med en i gruppen. Jeg delte ut kommunistisk litteratur og deltok i protestmarsjer, så jeg tenkte at jeg gjorde noe nyttig.

Men etter hvert ble jeg igjen desillusjonert. Jeg følte at kommunistene ofte ikke levde som de lærte. Min skepsis ble forsterket i 1971, da noen ungdommer i gruppen vår satte fyr på det spanske konsulatet i Frankfurt, som brant ned til grunnen. De gjorde det for å protestere mot urettferdigheten i Spania, som da var et diktatur. Men jeg syntes dette var en gal måte å uttrykke sin misnøye på.

Da det første barnet vårt ble født, sa jeg til mannen min at jeg kom til å slutte å gå på kommunistenes møter. Jeg var ensom, for ingen av de tidligere vennene mine besøkte meg og barnet. Jeg lurte på hva som var meningen med livet. Var det virkelig bryet verdt å forsøke å forbedre samfunnet?

I 1976 banket to spanske Jehovas vitner på hos oss. De tilbød noe bibelsk litteratur, som jeg tok imot. Den andre gangen de kom, bombarderte jeg dem med spørsmål om nød og lidelser, forskjellsbehandling og urettferdighet. Jeg ble overrasket da de besvarte alle spørsmålene ved hjelp av Bibelen. Jeg tok straks imot tilbudet om et bibelstudium.

Til å begynne med var jeg bare interessert rent intellektuelt. Men det forandret seg da mannen min og jeg begynte å gå på møtene i Jehovas vitners Rikets sal. På den tiden hadde vi to barn. Vitnene var så snille å hente oss og hjalp oss med barna under møtene. Jeg ble virkelig glad i vitnene.

Likevel hadde jeg mine tvil når det gjaldt religion. Jeg bestemte meg for å besøke familien min i Spania. En onkel av meg som var prest, prøvde å få meg fra å studere Bibelen. Men vitnene der var til stor hjelp for meg. De besvarte spørsmålene mine ved hjelp av Bibelen, akkurat som de i Tyskland. Jeg bestemte meg for å gjenoppta studiet av Bibelen når jeg kom tilbake dit. Mannen min ville ikke studere mer, men jeg fortsatte likevel. I 1978 ble jeg døpt som et av Jehovas vitner.

Det at jeg har fått nøyaktig kunnskap om Bibelens sannhet, har gitt livet mitt mål og mening. I 1. Peter 3:1–4, for eksempel, blir gifte kvinner oppfordret til å ‘underordne seg sine menn med dyp respekt’ og å framelske en ‘mild ånd, som er av stor verdi i Guds øyne’. Slike prinsipper har hjulpet meg til å være en god kone og mor.

Det er nå over 35 år siden jeg ble et vitne. Jeg finner stor glede i å tjene Gud som en del av en virkelig åndelig familie, og jeg er veldig glad for at fire av de fem barna mine også gjør det.