Albania

ALBANIA er et lite land med en rik og sammensatt historie. Stammer og folkegrupper har dratt gjennom det, verdensmakter har kjempet om det, og i flere tiår var det nærmest helt isolert fra omverdenen. Jehovas vitner i Albania har møtt mange utfordringer og mye motgang, men Jehova Gud har holdt dem oppe og velsignet dem med åndelig velstand. De neste sidene forteller i korthet den spennende historien til Jehovas ydmyke tjenere i dette landet og viser hvordan «Jehovas hånd» har vært med dem og støttet dem. – Apg 11:21.

Fremmede makter kjempet om herredømmet over Albania i århundrer, noe som også førte til religiøs strid. Tidlig på 1500-tallet var området splittet religiøst sett – noen bekjente seg til islam, andre tilhørte den ortodokse kirke, og andre igjen var tilhengere av katolisismen.

På slutten av 1800-tallet ble den albanske nasjonalismen sterkere, og det ble dannet en rekke patriotiske grupper. De fleste i Albania var bønder, og mange mente at det var årene med utenlandsk innblanding som var årsaken til at de var fattige. Rundt 1900 var selvstyre og uavhengighet hete temaer som utløste kriger med Hellas, Serbia og Tyrkia. Til slutt, i 1912, erklærte Albania seg selvstendig.

Myndighetenes politikk førte senere til at det praktisk talt ble slutt på utøvelsen av organisert religion. Etter den annen verdenskrig avskaffet de kommunistiske myndigheter all religion og erklærte Albania for å være verdens første ateistiske stat.

 «ALBANERNE GRIPER SANNHETEN MED STOR GLEDE»

Før år 56 skrev apostelen Paulus at han og hans medarbeidere hadde forkynt det gode budskap grundig «så langt som til Illyria», en romersk provins som innbefattet en del av det som i dag er Albania. (Rom 15:19) Det er sannsynlig at noen i dette området ble sanne kristne på den tiden, for den verdslige historie sier at den kristne lære slo rot i Albania i det første århundre.

Det første vitnesbyrdet man har fra nyere tid om den sanne tilbedelse i dette området, er fra 1921, da Ioannis Bosdogiannis skrev til Betel i Brooklyn fra Kreta om å besøke bibelstudiegruppen i Ioannina, som ligger i det som nå er det nordlige Hellas. Omtrent samtidig var det mange albanere som slo seg ned i New England i USA, blant andre Thanas (Nasho) Idrizi og Costa Mitchell. Da de lærte sannheten å kjenne, ble de straks døpt. I 1922 drog bror Idrizi tilbake til Gjirokastër i Albania – han var den første albaneren som vendte tilbake til hjemlandet med bibelske sannheter. Jehova velsignet hans selvoppofrende innstilling, og folk begynte å reagere positivt. Andre troende albanere i Amerika fulgte snart etter ham tilbake til Albania. I mellomtiden fortsatte Costa Mitchell å  forkynne i det albanske distriktet i Boston i Massachusetts i USA.

Sokrat og Thanas Duli (Athan Doulis) var født i Albania, men var blitt tatt med til Tyrkia som gutter. Sokrat flyttet tilbake til Albania i 1922. Året etter drog også Thanas, som da var 14 år, tilbake. Han prøvde å finne broren sin. «Da jeg kom til det gamle huset vårt,» skrev han, «fant jeg ikke broren min med det samme, for han arbeidet 20 mil unna. Men jeg fant Vakttårnet, Bibelen og sju bind av Studier i Skriften og dessuten andre trykksaker om bibelske emner. Selv i dette avsidesliggende fjellområdet fantes det tydeligvis aktive bibelstudenter som hadde vært i Amerika og fått kunnskap om Bibelen og kjærlighet til den.» Da de to endelig møttes, unnlot ikke Sokrat – som da var en døpt bibelstudent – å gjøre broren, Thanas, kjent med sannheten.

 I 1924 fikk kontoret i Romania ansvaret for å føre tilsyn med den nystartede virksomheten i Albania. Selv om forkynnelsesarbeidet fortsatt foregikk i begrenset omfang, meldte Vagttaarnet for 15. desember 1925: «Guds Harpe samt Den Ideelle Regering og Verdens Nød ble oversatt og trykt på landets språk, og et betydelig antall er spredt blant folket, og albanerne griper sannheten med stor glede.»

På den tiden var Albania herjet av politiske stridigheter. Men hva med Jehovas tjenere? «I 1925 var det blitt opprettet tre menigheter i Albania, og i tillegg var det isolerte bibelstudenter,» skrev Thanas. Han skrev også at deres innbyrdes kjærlighet stod i sterk kontrast til uenigheten, egoismen og rivaliseringen blant folk rundt dem. Det var mange albanere som forlot landet. Andre, derimot, som var blitt kjent med sannheten, drog på samme tid tilbake til Albania, ivrige etter å fortelle slektningene sine om Kristi nyopprettede rike.

På denne tiden ble det holdt offentlige foredrag på albansk om formiddagen på søndager i Boston. Forsamlingen pleide å være på rundt 60. De som var til stede, var slike som tok bibelstudium alvorlig, og som elsket å fordype seg i bokserien Studier i Skriften. Boken Guds Harpe ble også studert grundig, til tross for at det var noen oversettelsesfeil i den. (Tittelen ble for eksempel først oversatt med «Guds gitar».) Likevel hjalp denne boken mange albanere til å lære Bibelens sannhet å kjenne og til å bygge opp en sterk tro.

«PLAG DEM IKKE!»

I 1926 meldte The Watch Tower at det var 13 i Albania som hadde vært til stede ved høytiden til minne  om Kristi død. «Det er bare omkring 15 innviede brødre i Albania,» kunne man lese i årboken for 1927, «og de gjør sitt beste for å spre budskapet om riket.» Det stod videre: «I Amerika er det cirka 30 innviede albanske brødre, og disse er ivrige etter å hjelpe sine landsmenn til å få kunnskap om Sannheten.» De 15 brødrene i Albania gledet seg over at det var 27 til stede på minnehøytiden i 1927, flere enn dobbelt så mange som året før.

I slutten av 1920-årene var det fremdeles mye politisk uro i Albania. En regjering ledet av Fan Noli, en ortodoks biskop, tok makten for en kort periode, bare for å bli styrtet av president Ahmed Bey Zogu. Han erklærte Albania for å være et kongedømme, der han, som kong Zog I, hadde det siste ordet.

I løpet av 1928 reiste Lazar Nasson, Petro Stavro og to andre brødre fra USA til Albania for å vise «Skapelsens fotodrama». På samme tid var en katolsk prest og en ortodoks prest fra USA i Albania for å besøke kong Zog I.

«Vær på vakt!» sa den katolske presten til Zog. «Det har kommet menn fra Amerika for å skape problemer for deg.»

Den ortodokse presten var imidlertid uenig. Han kjente brødrene, for kort tid før dette hadde de tilhørt nettopp hans kirke i Boston, men hadde meldt seg ut av den. «Hvis alle i Albania hadde vært som disse mennene,» sa han til Zog, «ville du ikke ha trengt å låse dørene til slottet ditt!»

«Så la dem være i fred,» svarte Zog, «og plag dem ikke!»

Det samme året ble sangboken Lovsanger til Jehova utgitt i Boston på albansk, og som følge av det  lærte brødrene i Albania etter hvert melodiene og tekstene i den. To favorittsanger var «Frykt ikke, du lille hjord» og «Til arbeidet!» – sanger som styrket brødrene i de vanskelige årene som fulgte.

Albanere snakker generelt sett gjerne rett fra leveren, og de setter pris på at man sier det som det er. Det som andre kanskje oppfatter som en opphetet samtale, er for albanere ofte bare en normal og engasjert måte å kommunisere på. Albanere som har sterke meninger om noe bestemt, er gjerne ivrige etter å dele sine oppfatninger med andre og gjør det dessuten gjerne med sterk overbevisning, og de handler deretter. Disse karaktertrekkene har helt klart påvirket hvordan de har reagert på det gode budskap.

VANSKELIGHETER GIR GODE RESULTATER

På grunn av økende politiske og økonomiske problemer var det flere albanere som forlot landet. Noen av dem lærte sannheten å kjenne i New England og i New York. Overalt der det fantes en konsentrasjon av albanere, blomstret sannheten. Brødrene var ivrige etter å få mer litteratur og ble veldig glade da de fikk brosjyrene Riket – verdens håp og Krisen på albansk.

Samtidig hadde myndighetene i Albania beslaglagt noe av vår litteratur. Men i 1934 meldte Bulletin fra Albania: «Det er med stor glede vi skriver til dere at justisministeren nylig har utstedt en befaling til alle provinsene om at all vår litteratur fra nå av kan distribueres fritt . . . Alle bøker og brosjyrer som forskjellige prefekter hadde beslaglagt, er blitt levert tilbake til brødrene . . . Sju brødre har nå leid en bil [og] besøker avsidesliggende byer med bøker, mens de andre brødrene arbeider på steder i nærheten.» Som følge av det  leverte brødrene i 1935 og 1936 over 6500 publikasjoner!

’ANTAGELIG HISTORIENS MEST VIDSTRAKTE KRINGKASTING’

«Man vil prøve seg på det som antagelig er historiens mest vidstrakte kringkasting,» opplyste den engelske avisen Leeds Mercury tidlig i 1936. «Anledningen vil være en tale i Los Angeles av dommer Rutherford, evangelisten.» J. F. Rutherford, som tok ledelsen blant Jehovas vitner på den tiden, skulle holde et foredrag som skulle bli kringkastet i hele USA og Storbritannia via radiotelefon og sendt videre til flere land i Europa. «I ett europeisk land kommer talen så avgjort ikke til å bli hørt,» konkluderte artikkelen i Leeds Mercury. «Det er Albania, som ikke har telefonforbindelse.»

Men noen uker etter foredraget skrev Nicholas Christo, som gikk i den albanske menigheten i Boston, til hovedkontoret: «Vi ønsker å informere dere om at vi nylig har fått meldinger fra Albania om at dommer Rutherfords tale ’Atskillelsen av folkeslagene’ ble hørt der i landet. Albania kan dermed komme med på den allerede lange listen over land som hørte den. Den ble tatt inn to steder . . . , etter alt å dømme over kortbølgeradio. . . . Vennenes glede over å høre dommer Rutherfords stemme kan ikke beskrives.»

Hvordan holdt de albanske forkynnerne møtene sine før Vakttårnet begynte å bli utgitt på albansk? De fleste av de albanerne som hadde tatt imot sannheten, var menn som hadde gått på greske skoler sør i Albania. Det var derfor ikke vanskelig for dem å studere det greske Vakttårnet. Andre studerte det på italiensk eller fransk. Møtene ble holdt på albansk, og  brødrene oversatte litteraturen underveis.

Også i Boston ble Vakttårn-studiet om mandagskveldene ledet ved hjelp av en gresk utgave av bladet. Mange brødre gav likevel barna sine god opplæring, og flere år senere begynte deres sønner og døtre, nieser og nevøer og barnebarn og oldebarn i heltidstjenesten. De albanske brødrene ble faktisk så godt kjent for sin ivrige forkynnelse at folk begynte å kalle dem ungjillorë, som betyr «evangelister».

FORKYNNELSE FOR SLIKE SOM HAR HØYE STILLINGER

I 1938, ett år før kong Zogs monarki ble styrtet, reiste to av søstrene hans til Boston. I desember stod det i bladet Consolation (Ny Verden, nå Våkn opp!): «Da de albanske prinsessene kom til Boston, drog to av oss fra den albanske avdelingen av kretsen av Jehovas vitner i Boston til hotellet deres og presenterte det gode budskap om Guds rike for dem. De tok svært vennlig imot oss.»

De to vitnene var Nicholas Christo og hans søster Lina. De hadde et møte ikke bare med prinsessene,  men også med fem andre rangspersoner, deriblant Albanias ambassadør i USA, Faik Konitza (Konica). Før møtet ble det lest opp et albansk vitnesbyrdskort for gruppen. Det forklarte i hvor stor utstrekning sannheten ble forkynt blant albanere. Det ble blant annet sagt: «Vi er glade for å kunne fortelle dere at dette budskapet også er blitt forkynt i Albania i mange år, og det er blitt levert titusener av bøker til embetsmenn og borgere av Albania til opplysning og trøst for dem.»

Ambassadør Konitza sa til prinsessene: «De ønsker at dere skal bruke deres innflytelse på en slik måte at deres forkynnelse kan få fortsette uforstyrret i Albania. Deres religion er ’ny’, og de tror at verden [den nåværende verdensordning] snart skal få sin ende, og at Kristus deretter skal herske, og så skal til og med de døde bli oppreist.»

Hvordan visste Konitza så mye om budskapet om Riket? Consolation forklarte at det var «fordi et vitne, før . . . han kom i sannheten for flere år siden, kjente ham godt . . . og flere ganger hadde snakket med ham om sannheten».

DEN ANNEN VERDENSKRIG FØRER MED SEG PRØVELSER

I løpet av 1930-årene tok Italia kontrollen over Albania, og kong Zog og familien hans flyktet fra landet i 1939. Det italienske fascistiske militæret som invaderte landet, forbød litteraturen vår og gjorde det ulovlig for de 50 forkynnerne å forkynne. Sommeren 1940 ble cirka 15 000 publikasjoner beslaglagt. I Këlcyrë den 6. august arresterte fascistene ni av brødrene og stuet dem sammen i en celle på to ganger fire meter. Senere ble de flyttet til et fengsel i Tirana. De ble holdt fengslet i åtte måneder uten at det var blitt holdt noen  rettssak først. Til slutt fikk de dommer på alt fra ti måneder til to og et halvt år.

Slik forholdene var, måtte fangene få mat fra familiene sine. Men i dette tilfellet var det familieforsørgerne som satt i fengsel. Hvordan skulle de klare å skaffe seg det de trengte?

«Vi fikk 800 gram tørt brød, 3 kilo kull og et såpestykke hver 15. dag,» fortalte Nasho Dori. «Jani Komino og jeg hadde penger til å kjøpe 1 kilo bønner. Vi brukte kullet til å koke bønnene, som andre fanger så tilbød seg å kjøpe én og én skje av. Snart kokte vi fem store gryter med bønner. Til slutt hadde vi nok penger til at vi kunne kjøpe noe kjøtt.»

Vinteren 1940/1941 invaderte greske styrker det sørlige Albania og tvang mennene der til å slutte seg til dem. Da en bror i en landsby nektet og sa at han var nøytral, drog soldatene ham etter håret og slo ham helt til han besvimte.

«Er du fortsatt ulydig?» snerret den overordnede offiseren da broren kom til bevissthet igjen.

«Jeg er fortsatt nøytral!» sa broren.

Misfornøyde lot soldatene ham gå.

Flere dager senere drog offiseren hjem til den broren som han hadde torturert, og roste ham for hans mot. «For noen dager siden drepte jeg tolv italienere og fikk en medalje,» sa han. «Men jeg har dårlig samvittighet, og jeg skammer meg over å gå med medaljen. Jeg har den i lommen, for jeg vet at den er et symbol på kriminelle handlinger.»

NYE HERSKERE – SAMME PRØVELSER

Midt under krigens kamper og kaos vant det albanske kommunistpartiet fotfeste i det skjulte, til  tross for fascistenes forsøk på å beholde herredømmet. I 1943 tok noen soldater som kjempet mot kommunistene, en bror til fange. De kastet ham inn i en lastebil, kjørte ham til frontlinjene og rakte ham et gevær. Han nektet å ta imot det.

«Du er kommunist!» ropte offiseren. «Hvis du var en kristen, ville du ha kjempet, akkurat som prestene gjør!»

Offiseren befalte soldatene å drepe broren. Akkurat da eksekusjonspelotongen skulle til å skyte, kom det en annen offiser og spurte hva som foregikk. Da han fikk høre om brorens nøytrale standpunkt, gav han kontraordre om ikke å skyte, og broren ble løslatt.

I september 1943 trakk fascistene seg tilbake og tyske hærer gjorde invasjon – de drepte 84 menn og kvinner i Tirana i løpet av bare én natt. Flere hundre ble sendt i konsentrasjonsleirer. Brødre som hadde skrivemaskin, skrev på den tiden bibelske budskaper som gav håp og oppmuntring. Når en person var ferdig med å lese det maskinskrevne budskapet, ble han bedt om å levere det tilbake, slik at andre kunne få det. Brødrene bare fortsatte å forkynne og gjorde bruk av de få brosjyrene de hadde holdt skjult. De hadde bare deler av Bibelen og fikk ikke en komplett bibeloversettelse før på midten av 1990-tallet.

I 1945 hadde 15 brødre sonet fengselsstraffer. To var blitt sendt i konsentrasjonsleirer, der en av dem var blitt torturert til døde. Samtidig som brødrene i Albania ble forfulgt fordi de ikke sluttet seg til aksemaktene, ble noen albanske brødre i USA paradoksalt  nok satt i fengsel fordi de ikke kjempet imot aksemaktene.

I det krigsherjede Albania ble konfiskert litteratur oppbevart på en tollekspedisjon. Denne bygningen kollapset på grunn av voldsomme kamper i nærheten av den, og mye av litteraturen vår ble slynget ut på gaten. Etterpå plukket nysgjerrige forbipasserende opp bøker og brosjyrer og begynte å lese dem! Brødrene var raske med å samle opp resten av litteraturen.

I 1944 trakk de tyske styrkene seg ut av Albania, og den kommunistiske hæren etablerte en provisorisk regjering. Brødrene søkte straks om tillatelse til å trykke opp igjen brosjyrer, men søknaden ble avslått. «Vakttårnet angriper prestene», fikk brødrene høre, «og i Albania har vi fremdeles respekt for prestene.»

KRIGEN SLUTTER, MEN FORFØLGELSEN FORTSETTER

Det nye kommunistiske styret innførte høye skatter og overtok eiendommer, fabrikker, forretninger, butikker og kinoer. Folk fikk ikke lov til å kjøpe, selge eller leie jord, og alle avlinger måtte overdras til staten. Den 11. januar 1946 erklærte Albania seg som Folkerepublikken Albania. Kommunistpartiet vant valgene og etablerte sin regjering med Enver Hoxha som statsminister.

Det ble åpnet flere skoler, og barn fikk lære å lese, men myndighetene ville ikke at noen skulle lese noe litteratur som ikke aktivt støttet kommunismen. Publikasjonene våre ble beslaglagt, og regjeringen konfiskerte også det lille forrådet av papir og de få skrivemaskinene som brødrene hadde.

Hver gang brødrene gjorde forsøk på å få tillatelse til å utgi litteratur, ble de avvist og truet. Men de gav ikke opp. «Jehova har gitt oss ansvaret for å fortelle det  albanske folk om hans guddommelige hensikt,» sa de til myndighetene, «og dere hindrer oss i å gjøre det. Ansvaret hviler nå på dere.»

Det underforståtte svaret fra myndighetene var: «Her i Albania er det vi som er herrer! Vi tillater ikke teokrati, og vi bryr oss ikke om dere eller deres Gud, Jehova, som vi ikke anerkjenner!» Brødrene lot seg ikke skremme, men fortsatte å forkynne det gode budskap hvor som helst og når som helst de kunne.

I 1946 ble det innført stemmeplikt, og hvis man dristet seg til å la være å stemme, ble man betraktet som fiende av staten. Det ble vedtatt lover som forbød møtene, og det var straffbart å forkynne. Hvordan reagerte brødrene?

Det var omkring 15 brødre i Tirana, og i 1947 organiserte de en forkynnelseskampanje. De ble straks arrestert. De ble torturert, og biblene deres ble revet i stykker. Da de ble løslatt, fikk de beskjed om ikke å reise noe sted uten tillatelse fra politiet. Avisene gjorde narr av Jesus og Jehova.

De albanske brødrene i Boston hørte om dette, og den 22. mars 1947 skrev de et respektfullt tosiders brev til Enver Hoxha på vegne av Jehovas vitner i Albania. De  forklarte at Jehovas vitner ikke er noen trussel mot myndighetene, og påpekte at religiøse motstandere hadde hisset til falske anklager fordi publikasjonene våre med rette avslørte deres ukristne handlinger. Brevet avsluttet: «Da den albanske delegasjonen til USA under ledelse av herr Kapo var i Boston, avla vi ham et besøk på hotellet der han bodde. Herr Kapo tok vennlig og åpent imot oss og lyttet fordomsfritt til vårt budskap.» I flere år var Hysni Kapo en av de mest høytstående myndighetspersonene i Albania. Til tross for denne anmodningen bare økte problemene i Albania.

I 1947 ble Albania alliert med Sovjetunionen og Jugoslavia, og landet hadde konflikter med Hellas. Året etter brøt Albania båndene med Jugoslavia og ble nærere knyttet til Sovjetunionen. Alle som ikke støttet regjeringens ideologi, ble frosset ut. Brødrenes nøytrale standpunkt utløste økt motstand og motvilje.

I 1948 var for eksempel seks brødre og søstre samlet til minnehøytiden i en liten landsby. Politiet styrtet inn under møtet og slo forkynnerne i flere timer før de lot dem gå. Noen uker senere arresterte politiet den broren som hadde holdt minnehøytidstalen, og lot ham stå i tolv timer. Ved midnatt snerret politisjefen: «Hvorfor brøt du loven?»

«Vi kan ikke sette statens lov over Herrens lov!» svarte vår bror.

Den rasende politisjefen slo broren i ansiktet. Da han så at broren vendte hodet sitt til siden, spurte han: «Hva er det du gjør?»

«Jeg har allerede sagt at vi er kristne,» svarte broren. «Jesus lærte oss at når noen slår oss, skal vi vende det andre kinnet til.»

 «Fordi din Herre befaler det,» glefset den sinte politisjefen, «skal jeg ikke adlyde ham, og jeg skal ikke slå deg mer! Kom deg ut herfra!»

«JEG SKAL FORTSETTE Å FORKYNNE»

Sotir Ceqi var en troende ortodoks som bodde i Tirana. Som barn hadde han hatt bentuberkulose, og han hadde forferdelige smerter i bena. Da han var 17 år, var han så deprimert at han bestemte seg for å ta sitt eget liv ved å hoppe foran et tog. Like før han hadde tenkt å gjøre det, fikk han besøk av en slektning, Leonidha Pope. Leonidha, som ikke visste noe om Sotirs planer, fortalte Sotir at Jesus helbredet syke, og at jorden skal bli et paradis. Han gav også Sotir et eksemplar av De greske skrifter, som Sotir straks begynte å lese.

«Det jeg leste, var som forfriskende vann,» sa Sotir. «Jeg hadde funnet sannheten!»

Etter noen dager og uten ytterligere kontakt med Leonidha tenkte Sotir: «Bibelen sier at Jesus forkynte. Apostlene og disiplene forkynte. Det sier seg selv at det er det jeg må gjøre.»

Så Sotir begynte å forkynne. Med De greske skrifter i den ene hånden og krykken i den andre gikk han modig fra dør til dør.

I disse årene hadde Sigurimi, Direktoratet for statssikkerhet, ansvaret for å ivareta landets sikkerhet. Ettersom de alltid var våkne for en hvilken som helst tilsynelatende trussel mot kommunismen, kunne de nesten ikke unngå å legge merke til Sotirs frimodige forkynnelse. De arresterte ham, holdt ham fanget i flere timer, slo ham og befalte ham å la være å forkynne.

 Da Sotir ble løslatt, tok han kontakt med Leonidha, som tok ham med til Spiro Karajani, en lege som hadde lært sannheten å kjenne noen år tidligere. I tillegg til at Spiro gav Sotir medisinsk hjelp, hjalp han ham med å få en bedre forståelse av sannheten.

«Hvis du blir arrestert igjen, så pass på at du teller hvert ord og hver linje før du skriver under på noe,» var et råd Spiro gav Sotir. «Sett en strek etter ordene deres. Ikke la det være igjen noe ledig plass. Les alt nøye. Vær sikker på at det du skriver under på, er det du sa.»

Bare to dager senere tok politiet Sotir i å forkynne igjen. På politistasjonen befalte politibetjentene ham å skrive under på en forklaring. Da han skulle til å skrive under, husket han rådet fra Spiro. Til tross for press fra politiet om å skynde seg å skrive under tok Sotir seg tid til å lese hvert ord.

«Jeg beklager,» sa han, «jeg kan ikke skrive under på dette. Jeg sa ikke det som står her. Hvis jeg skulle skrive under på dette dokumentet, ville jeg lyve, og jeg kan ikke lyve.»

Politiet reagerte med å lage en pisk av et tau og slo Sotir med den i flere timer. Da han likevel ikke ville samarbeide, tvang de ham til å holde to ledninger  og gav ham gjentatte ganger smertefulle elektriske støt.

«Da jeg nesten ikke klarte å holde ut smerten lenger,» fortalte Sotir senere, «bad jeg med tårer. Plutselig gikk døren opp. Der stod politisjefen. Han kastet et blikk på det som foregikk, og snudde fort hodet bort. ’Stans!’ befalte han. ’Dere har ikke lov til å gjøre det!’» Alle var fullt klar over at tortur ifølge loven ikke var tillatt. Politiet stanset torturen, men de sluttet ikke å legge press på Sotir for å få ham til å skrive under på dokumentet. Han fortsatte likevel å nekte.

«Du vinner!» sa de til slutt. Motvillig skrev de ned den forklaringen som Sotir selv hadde avgitt, der han avla et fint vitnesbyrd. De rakte ham dokumentet. Til tross for at Sotir var blitt slått og hadde fått elektriske støt i flere timer, leste han hvert eneste ord nøye. Når en setning sluttet halvveis over arket, laget han en strek etter setningen.

«Hvor i all verden har du lært deg å gjøre det?» spurte de forbløffede betjentene.

«Jehova har lært meg at jeg ikke må skrive under på noe jeg ikke har sagt,» svarte Sotir.

«Ok, hvem var det så som gav deg dette?» spurte en betjent og rakte Sotir en brødbit og et ostestykke. Klokken var da ni om kvelden, og Sotir, som ikke hadde spist hele dagen, var veldig sulten. «Var det Jehova? Nei. Det var det vi som gjorde.»

«Jehova har mange måter å skaffe ting til veie på,» svarte Sotir. «Han myknet nettopp hjertet deres.»

«Vi lar deg gå,» sa de frustrerte betjentene, «men hvis du forkynner igjen, vet du hva som kommer til å skje.»

 «Så ikke la meg gå, for jeg kommer til å fortsette å forkynne.»

«Det er best for deg at du ikke forteller noen om hva som skjedde her!» befalte betjenten.

«Hvis noen spør,» svarte Sotir, «kan jeg ikke lyve.»

«Bare kom deg ut herfra!» brølte politiet.

Sotir var en av mange som ble torturert på denne måten. Det var først etter denne trosprøven han ble døpt.

I flere år ble posten sensurert, og bare uklare rapporter kom ut av Albania. Etter hvert som det ble stadig farligere å reise og å overvære møter, begynte brødrene rundt om i landet å miste kontakten med hverandre. Uten en sentral organisasjon var det vanskelig å få et klart bilde av hva som foregikk. Likevel var det fortsatt økning i antallet av dem som tok imot sannheten. I 1940 var det 50 brødre og søstre i Albania, og i 1949 var det 71.

TEOKRATISK ØKNING UNDER SPENTE POLITISKE FORHOLD

På 1950-tallet ble det utøvd enda strengere kontroller som berørte alle sider ved livet. De politiske spenningene mellom Albania og Hellas vokste. Det fantes ikke diplomatiske forbindelser med Storbritannia eller USA. Til og med båndene til Sovjetunionen  var anspente. Albania var i ferd med å isolere seg som nasjon – lukket mot omverdenen – og all kommunikasjon ble nøye overvåket.

To av brødrene lyktes likevel til en viss grad med å sende brev og postkort til brødrene i Sveits. Ved hjelp av kodespråk svarte de sveitsiske brødrene på fransk eller italiensk. Gjennom disse postkortene fikk de albanske brødrene vite om det stevnet som var blitt holdt i Nürnberg i 1955. Nyheten om den friheten de tyske brødrene hadde fått etter at Hitlers regime hadde falt, oppmuntret de albanske brødrene til å fortsette å stå fast i troen.

I 1957 rapporterte Albania 75 forkynnere. Det fantes ikke nøyaktige tall, men minnehøytiden ble feiret «av et betydelig antall,» rapporterte årboken for 1958, og «de albanske brødrene forkynner fremdeles».

Årboken for 1959 meldte: «Disse trofaste vitnene for Jehova fortsetter å gjøre det de kan. De har snakket åpent om sannheten og har til og med prøvd å utgi enkelte ting. De er takknemlige for den mat i rette tid som av og til har kommet fram til dem, men det er tydelig at de kommunistiske makthaverne har lukket all kommunikasjon med omverdenen.» Rapporten avsluttet: «Makthaverne i landet skiller kanskje brødrene i Albania fra resten av den nye verdens samfunn, men de kan ikke få Guds hellige ånd til å slutte å virke på dem.»

PROBLEMENE FORTSETTER

På den tiden ventet man at alle skulle gå med et militært identitetskort. De som nektet, ville miste jobben eller bli satt i fengsel. Dette førte til at Nasho Dori og Jani Komino igjen satt noen måneder i fengsel. Selv om noen få fryktet for å miste jobben og inngikk kompromiss, var det en solid kjerne av lojale brødre og  søstre som feiret minnehøytiden i 1959, og som fortsatt forkynte fryktløst.

I 1959 ble justisdepartementet oppløst, og jurister fikk ikke lenger lov til å praktisere yrket sitt. Kommunistpartiet selv laget og anvendte alle lovene. De som ikke stemte ved valg, ble ansett for å være fiender. Det var mye frykt og mistenksomhet.

De albanske brødrene sendte meldinger om hvor vanskelig situasjonen var, men gav uttrykk for sin beslutning om å forbli lojale. I mellomtiden fortsatte hovedkontoret i Brooklyn å prøve å få kontakt med brødrene i Albania. John Marks, som var født sør i Albania, men som bodde i USA, ble bedt om å prøve å få visum til Albania.

Et og et halvt år senere klarte John å få visum til Albania, men hans kone, Helen, fikk det ikke. John kom til Durrës i februar 1961 og reiste til Tirana. Der traff han sin søster, Melpo, som hadde vist interesse for sannheten. Hun hjalp John med å få kontaktet brødrene allerede dagen etter.

John snakket lenge med brødrene og gav dem noe litteratur som han hadde skjult i et hemmelig rom i  kofferten. Brødrene ble så glade. De hadde ikke hatt noe besøk av brødre utenfor Albania på over 24 år.

John regnet ut at det var 60 brødre og søstre i fem byer og noen få andre på mindre steder. I Tirana prøvde brødrene å møtes i hemmelighet en gang i uken, på søndager, for å gjennomgå de bøkene de hadde holdt skjult siden 1938.

Med så lite kontakt med organisasjonen i så lang tid måtte de albanske brødrene bli oppdatert med hensyn til organisasjonsmessige spørsmål og forståelsen av enkelte sannheter. Både brødre og søstre ledet for eksempel møtene, og søstre ledet til og med tilhørerne i bønn. John skrev senere: «Brødrene var temmelig skeptiske til og bekymret for hvordan søstrene ville takle de justerte ordningene, så de bad meg forklare dette for søstrene privat, noe jeg gjorde. Jeg var glad for å se at de godtok det.»

Selv om disse trofaste tjenerne var fattige, støttet de nidkjært Rikets arbeid. Noe som festet seg i Johns minne, var to eldre brødre fra Gjirokastër som hadde spart «av sin lille sum penger og hadde samlet opp et visst beløp til bidrag til Selskapet». Hver av dem hadde spart det som tilsvarer cirka 600 kroner, i gullmynter.

Brødrene i Tirana satte pris på å få brosjyren Forkynn og undervis i fred og enhet, som gav retningslinjer for hvordan menighetene skulle fungere, også under forbud. I mars holdt John så minnehøytiden i Tirana hjemme hos Leonidha Pope. Det var 37 til stede. Rett etter talen reiste John med båt tilbake til Hellas.

Etter at brødrene ved hovedkontoret hadde drøftet Johns rapport fra besøket i Albania, gav de Leonidha Pope, Sotir Papa og Luçi Xheka i oppdrag å føre tilsyn med Tirana menighet og med arbeidet i Albania. Spiro  Vruho ble utnevnt til kretstilsynsmann. Han skulle besøke menighetene, og om kveldene skulle han ha møter med brødrene – han holdt taler og drøftet publikasjonene. Organisasjonen gjorde alt den kunne for å hjelpe brødrene i Albania til å vokse seg sterkere åndelig sett og bli oppdatert.

Det sier seg selv at siden posten ble nøye sensurert, kunne ikke organisasjonen sende et formelt brev for å gi disse instruksene. John overbrakte isteden informasjonen til brødrene i Albania litt etter litt ved å bruke en kode som viste til sider i publikasjonene. Det kom snart rapporter tilbake som viste at brødrene hadde oppfattet poenget helt riktig. De tre brødrene i Tirana fungerte som et landsutvalg, og Spiro besøkte menighetene regelmessig.

De albanske brødrene måtte finne nye måter å sende felttjenesterapportene til hovedkontoret på. Én ting de gjorde, var å sende postkort til bestemte brødre i utlandet. De skrev rapporten i kode under frimerket ved hjelp av en penn med svært tynn og skarp spiss. De kunne for eksempel skrive det sidetallet fra brosjyren Forkynn og undervis i fred og enhet der emnet «forkynnere» ble drøftet. Ved siden av kunne de skrive hvor mange forkynnere som hadde rapportert den måneden. I mange år brukte brødrene i utlandet denne typen metoder for å kommunisere med brødrene i Albania.

EN GOD START – SÅ ET HARDT SLAG

Selv om landsutvalget arbeidet hardt for å fremme den sanne tilbedelse, skulle det snart oppstå problemer. I 1963 skrev Melpo Marks til sin bror John at to av de tre brødrene som utgjorde landsutvalget, Leonidha Pope og Luçi Xheka, var «borte fra  familiene sine», og at det ikke ble holdt møter. Senere fikk man vite at Spiro Vruho lå på sykehus, og at Leonidha Pope og Luçi Xheka var syke, med henvisning til Apostlenes gjerninger 8:1, 3, der det står om at Saulus fra Tarsus sendte de kristne i fengsel. Hva var det som hadde skjedd?

Leonidha Pope, Luçi Xheka og Sotir Ceqi arbeidet i en fabrikk der medlemmer av kommunistpartiet holdt taler om kommunistiske idealer for alle arbeiderne. En dag under en tale om utviklingslæren reiste Leonidha og Luçi seg opp og sa: «Nei! Mennesket kommer ikke fra apene!» Dagen etter ble begge ført bort fra familiene sine og forvist til byer langt unna for å arbeide, en straff som albanerne kalte internim (internering). Luçi ble sendt til fjellområdet ved Gramsh. Fordi Leonidha ble betraktet som «den ansvarlige», ble han sendt til de barske, kalde fjellene ved Burrel. Det skulle ta sju år før han kom hjem til Tirana igjen.

I august 1964 var det i bunn og grunn slutt på at det ble holdt møter. Det lille av informasjon som sivet ut, tydet på at brødrene ble nøye overvåket av Sigurimi. Et budskap under et frimerke lød: «Be til Herren for oss. Dør-til-dør-aksjon for å beslaglegge litteratur. De lar oss ikke studere. Tre personer i internim.» Først trodde man at bror Pope og bror Xheka var blitt løslatt,  siden de var de eneste som visste om det å skrive under frimerkene. Men det viste seg senere at det var Luçis kone, Frosina, som hadde formidlet dette budskapet.

De brødrene som tok ledelsen, var blitt sendt bort. Sigurimis vaktsomme blikk lot ikke de andre få kommunisere med hverandre. De brødrene som var i internim, avla likevel et enestående vitnesbyrd overfor alle de møtte. Folket i Gramsh ville si: «Ungjillorë [evangelistene] er her. De går ikke i militæret, men de bygger broer og reparerer våre generatorer.» Det gode omdømmet som disse lojale brødrene oppnådde, varte i flere tiår.

EN ATEISTISK STAT BLIR FØDT

På den politiske fronten brøt Albania båndene med Sovjetunionen og ble nærere alliert med Kina. Den kommunistiske ideologien ble så sterk at noen albanere til og med begynte å kle seg på samme måte som den kinesiske formannen for kommunistpartiet, Mao Zedong. I 1966 hadde Enver Hoxha avskaffet rangordninger i det militære, og i en atmosfære av mistillit ble ingen opponerende meninger tolerert.

Statsdrevne aviser begynte å trykke artikler mot religion og kalte religion «et farlig element». I Durrës brukte så en gruppe studenter en bulldoser til å ødelegge en kirke. I rask rekkefølge, i by etter by, ble andre religiøse bygninger ødelagt. Myndighetene fikk antireligiøse følelser til å flamme opp, og i 1967 ble Albania verdens første helt ateistiske land. Andre kommunistiske stater holdt religion under kontroll, men Albania tolererte det overhodet ikke.

Noen muslimske, ortodokse og katolske religiøse ledere ble satt i fengsel på grunn av sine politiske  aktiviteter. Mange prester klarte seg bedre, for de kapitulerte og sluttet rett og slett å være religiøse. Noen få historiske religiøse bygninger ble gjort om til museer. Ingen religiøse tegn og symboler var tillatt – ingen kors eller ikoner, ingen moskeer eller minareter. Ordet «Gud» ble bare brukt på en nedsettende måte. Denne utviklingen gjorde situasjonen vanskelig for brødrene.

I løpet av 1960-tallet sovnet noen av brødrene inn i døden. De spredte forkynnerne som fortsatt var igjen, forsvarte fremdeles sannheten i så stor grad de kunne. Men selv folk som var litt interessert, var for redde til å lytte.

KJÆRLIGHETEN TIL SANNHETEN KJØLNET ALDRI

I 1968 skrev Gole Flloko til John og Helen Marks om sin sviktende helse. Det var ulovlig å forkynne, og møtene var forbudt. Men Gole, som da var i 80-årene, fortalte at han regelmessig snakket med venner og med folk han traff på torget, i parken eller på kafeer. Ikke lenge etter dette døde Gole trofast. Slik tilfellet var med så mange andre i Albania, var det ingenting som kunne slokke hans brennende kjærlighet til Jehova og sannheten.

Spiro Vruho, som nå var oppe i årene, klarte ikke lenger å foreta besøk som kretstilsynsmann, slik han hadde gjort. Så, tidlig i 1969, ble han funnet død på bunnen av en brønn. Sigurimi meldte at han hadde begått selvmord. Men var det sant?

Spiro hadde angivelig lagt igjen et selvmordsbrev der det stod at han hadde vært deprimert, men brevet var ikke skrevet med hans håndskrift. Man kunne også fastslå med sikkerhet at Spiro hadde vært i godt humør før han døde. Dessuten var det avslørende  svarte merker rundt halsen hans, noe som tydet på en eller annen form for overfall. Det ble ikke funnet noe tau ved brønnen som han kunne ha brukt til å henge seg i, og det var ikke vann i lungene hans.

Flere år senere kom det for dagen at Spiro hadde fått beskjed om at hvis han ikke stemte, ville han og familien havne i fengsel, og de ville ikke lenger få matrasjoner. Brødrene i Tirana fant ut at Spiro var blitt drept dagen før valget og så kastet i brønnen. Dette var ikke siste gangen det ble brukt falske rapporter om selvmord mot Jehovas vitner.

ET TIÅR MED TVUNGEN ISOLASJON

I 1971 gledet Jehovas vitner verden over seg da det styrende råd i Brooklyn i New York fikk flere medlemmer. Opplysningen om ordningen med å utnevne eldste og menighetstjenere skapte store forventninger. Men det tok mange år før våre brødre i Albania fikk høre om disse organisasjonsmessige forandringene. Da de fikk høre om det, var det gjennom turister fra USA som helt kort tok kontakt med Llopi Bllani, en søster i Tirana. De besøkende fikk vite at det ikke ble holdt noen møter, og de ble fortalt at det bare var tre aktive vitner i byen, men i virkeligheten var det mange flere.

Kosta Dabe hadde vært i Hellas siden 1966 og prøvd å få visum, slik  at han kunne dra tilbake til sitt hjemland Albania. Som 76-åring ønsket han å gjøre barna sine kjent med sannheten. Han fikk ikke visum, så han leverte inn sitt amerikanske pass på den albanske grensen og drog inn i landet, vel vitende om at han kanskje aldri kunne dra derfra igjen.

I 1975 var det et albansk ektepar fra USA som drog til Albania som turister. De skrev at overvåkningen var «strengere enn noensinne», og at Jehovas vitner ble holdt under oppsikt hele tiden. Utlendinger ble fulgt overalt av offisielle guider, som i mange tilfeller tilhørte Sigurimi. Etter at utlendingene hadde dratt, ville Sigurimi rette oppmerksomheten mot dem som var blitt kontaktet. Turister selv ble møtt med mistenksomhet og var ikke velkomne. Folk var redde for utlendinger.

I november 1976 rapportere Kosta Dabe at det hadde vært fem til stede ved minnehøytiden i Vlorë. Han visste at det var ett vitne i Përmet og ett i Fier som hadde holdt minnehøytiden alene. I Tirana var det to som kom sammen ett sted, og fire et annet sted. Ut fra det han visste, var det altså minst 13 på minnehøytiden i 1976.

Flere år senere fortalte Kulla Gjidhari hvordan hun feiret minnehøytiden: «Om formiddagen bakte jeg brød og fant fram vin. Den kvelden  trakk jeg for gardinene og tok fram den bibelen som jeg hadde gjemt bak toalettet. Jeg leste i Matteus, kapittel 26, om hvordan Jesus innstiftet minnehøytiden. Jeg bad, løftet opp brødet og satte det så ned igjen. Jeg leste mer fra Matteus, bad igjen, løftet opp vinen og satte den så ned igjen. Etter det sang jeg en sang. Jeg var alene fysisk sett, men jeg visste at jeg var forent med mine brødre over hele verden!»

Kulla hadde nesten ingen familie. Mange år tidligere, da hun var liten, hadde Spiro Karajani adoptert henne, og hun hadde bodd sammen med ham og hans datter Penellopi i Tirana. Han døde rundt 1950.

ØKT ISOLASJON FOR ALBANIA

En ny epoke med isolasjon begynte i 1978 da Albania brøt båndene med Kina. En ny grunnlov hadde til hensikt å gjøre Albania helt selvforsynt. Strenge retningslinjer styrte alle sider ved livet, deriblant teatret, balletten, litteraturen og kunsten. Klassisk musikk som ble betraktet som opprørsk, ble forbudt. Bare autoriserte skribenter fikk lov til å eie private skrivemaskiner. Hvis noen ble tatt i å ta inn TV-programmer fra andre land, ble de forhørt av Sigurimi.

I dette klimaet av hard undertrykkelse gjorde brødre fra Sveits, Sverige, Tyskland, USA og Østerrike forsøk på å reise til landet som turister for å kontakte de albanske brødrene. De få som ble kontaktet, satte stor pris på de anstrengelsene som ble gjort. Men generelt sett hadde ikke brødrene kontakt med hverandre, så det var bare få som visste det hvis det kom noen på besøk.

I 1985 sørget albanerne over Enver Hoxhas død, han som hadde vært diktator så lenge. Snart skulle det bli forandringer i styret og også sosiale  forandringer. Året etter bestemte Helen Marks seg for å dra på besøk til Albania. Hun var da midt i 60-årene, og John var død, så hun var blitt enke. Myndighetspersoner sa til henne da hun hentet sitt visum: «Hvis det skjer noe med deg mens du er der, kan du ikke regne med å få noe hjelp fra omverdenen.»

Helens opphold på to uker ble en milepæl for de få forkynnerne i Albania. Endelig fikk Helen truffet Melpo, Johns søster, som hadde hørt om sannheten gjennom broren sin 25 år tidligere. Selv om Melpo ennå ikke var døpt, var hun en sentral kontaktperson for organisasjonen i mange år.

Helen traff også Leonidha Pope og Vasil Gjoka, som var blitt døpt i 1960. Hun fikk vite om sju vitner som fremdeles var i live i forskjellige deler av landet. Hun gav brødrene i Albania oppdaterte fakta om organisasjonen og om hvordan arbeidet gikk framover i andre kommunistiske land. Forsiktig forkynte Helen uformelt for dem hun møtte. Men hun la merke til at det var store økonomiske problemer i Albania.

«For å få en liten rasjon melk,» sa hun, «var det normalt å stå i kø fra klokken tre om morgenen. Mange butikker hadde ingen varer.»

I 1987 samarbeidet avdelingskontorene i Østerrike og Hellas om å prøve å få andre besøkende inn til Albania. I 1988 reiste et ektepar fra Østerrike, Peter Malobabic og hans kone, dit som turister. De gav Melpo en bluse, som hun ble veldig glad for å få. Men hun ble enda gladere da hun fant boken «Det er umulig for Gud å lyve» gjemt inne i blusen.

Senere det året var det et annet ektepar som kontaktet Melpo med mer litteratur, men fordi Sigurimi var over dem som hauker, måtte de være ekstremt  forsiktige. I løpet av de få minuttene som de besøkende var uten følge av sine såkalte offisielle guider, kunne de bare ha kort kontakt. De fikk vite at Leonidha var syk, at mange av de andre brødrene i Albania var blitt gamle, og at brødrene ikke kunne bevege seg fritt omkring.

FORHOLDENE BEGYNNER Å FORANDRE SEG

Den politiske situasjonen forandret seg i 1989. Dødsstraffen for å prøve å flykte fra Albania ble opphevet. Helen drog til Albania igjen den sommeren. Hun brukte mange timer på å formidle informasjon og instrukser som hun var blitt betrodd. Vasil Gjoka gjorde så godt han kunne for å få avlagt korte besøk hos brødrene.

Da Sigurimi fikk høre at Helen var på besøk, kom de for å treffe henne. Istedenfor å lage problemer sa de at de ville ha en gave fra Amerika. Så fort folk forandret seg!

Berlinmuren falt 9. november 1989, og det tok ikke lang tid før virkningene av det begynte å merkes i Albania. I mars 1990 brøt det ut opprør mot kommunismen i Kavajë. Flere tusener strømmet til utenlandske ambassader i Tirana i et forsøk på å komme seg ut av landet. Studenter krevde reformer og sultestreiket.

I februar 1991 rev folkemasser den ti meter høye statuen av Enver Hoxha som hadde vært dominerende på Skanderbeg-plassen i Tirana i årevis. For folkets vedkommende var diktatoren borte. I løpet av mars kapret rundt 30 000 albanere skip fra Durrës og Vlorë og seilte til Italia som flyktninger. Den måneden ble det holdt valg med flere partier for første gang på mange år. Selv om kommunistpartiet vant, var det tydelig at dette styret var i ferd med å miste sitt grep.

 Helen Marks besøkte Albania for siste gang i august 1991, og da merket hun at forholdene hadde forandret seg. Bare en måned tidligere hadde myndighetene opprettet et religionsdepartement og legalisert religiøs virksomhet igjen etter 24 år. Brødrene kastet ikke bort tiden, men økte straks sin innsats i forkynnelsen og organiserte menighetsmøter.

Vasil Gjoka reiste til avdelingskontoret i Hellas for å få opplæring i å organisere forkynnelsesarbeidet. Ettersom Vasils greskkunnskaper var begrensede, måtte de brødrene som kunne litt albansk, bare lære ham opp så godt de kunne. Da Vasil etter en tid kom tilbake til Tirana, gikk han samvittighetsfullt inn for å sette det han hadde lært, ut i livet. Han prøvde å organisere de to ukentlige møtene bedre – det ene var studiet av Vakttårnet, som nylig var blitt utgitt på albansk.

«Før ble møtene innledet med sang og bønn,» forteller en bror, «og vi brukte de sangene som de eldre brødrene hadde lært oss. Vi studerte, og så avsluttet vi med en sang – eller to eller tre eller enda flere! Til sist avsluttet vi med bønn.»

Thomas Zafiras og Silas Thomaidis kom fra Hellas med litteratur til Albania i oktober 1991 og februar 1992. De hadde møter med brødrene i Tirana og med udøpte forkynnere i Berat, og de utarbeidet lister over de mange interesserte som trengte hjelp. Etter flere tiår med åndelig isolasjon var folket åndelig utsultet. I Berat, for eksempel, holdt noen interesserte møter selv om det ikke fantes døpte brødre i byen. Hva kunne gjøres for å dekke det åndelige behovet?

ET UVENTET OPPDRAG

Michael og Linda DiGregorio tjente som misjonærer i Den dominikanske republikk. Michaels  besteforeldre var blant de albanerne som ble døpt i Boston i 1920-årene, og han kunne noe albansk. Så da ekteparet DiGregorio bestemte seg for å dra til Albania i 1992 for å besøke slektninger, spurte de det styrende råd om det var tilrådelig av dem å treffe brødene i løpet de tre dagene de skulle være der. Til deres overraskelse bad det styrende råd dem bli i Albania i tre måneder for å hjelpe til med organiseringen av forkynnelsesarbeidet.

På avdelingskontoret i Roma informerte brødre fra Hellas og Italia ekteparet DiGregorio om situasjonen i Albania og viste dem bilder av noen av de albanske brødrene, deriblant Vasil Gjoka. Da Michael og Linda fløy til Tirana i april 1992, var albanere fra utlandet igjen velkomne i landet. Men det var fortsatt mye politisk uro, og folk var bekymret for framtiden.

Da Michael og Linda gikk ut fra flyplassen, kom Michaels slektninger løpende imot dem for å ønske dem velkommen. Samtidig kjente Michael igjen Vasil Gjoka, som også hadde fått vite at Michael og Linda skulle komme den dagen.

«Du får bli med familien,» sa Michael til Linda, «og så kommer jeg straks tilbake.»

 Etter at slektningene hadde omfavnet Linda, tok de bagasjen deres og skyndte seg til bilene, mens Michael fortet seg bort til Vasil.

«Jeg kommer tilbake til Tirana på søndag,» skyndte Michael seg å si til Vasil, «og da skal jeg oppsøke deg.»

Koço, en av Michaels slektninger i Albania, visste ikke at Michael og Linda var Jehovas vitner, så han løp bort til ham og sa: «Hva gjør du? Vi kan ikke snakke med fremmede!»

På de svingete veiene gjennom landet på vei til Korçë forstod Michael og Linda hvor annerledes Albania var fra Karibia. «Alt var gammelt, brunt eller grått og dekket av støv,» sier Michael. «Overalt var det piggtråd. Folk så triste ut. Det fantes nesten ingen biler. Vinduer var knust. Bøndene arbeidet på markene sine med bare håndkraft. Det var ikke mye som hadde forandret seg fra mine besteforeldres tid! Det føltes som om vi hadde reist bakover i tid!»

«REISEN DERES ER BLITT LEDET AV GUD»

Koço ville vise Michael noe som han hadde holdt skjult i mange år. Da Michaels bestemor hadde dødd, hadde familien i Boston skrevet et langt brev til familien i Albania. De første ti sidene handlet stort sett om familiesaker, men mot slutten av brevet hadde familien skrevet om oppstandelseshåpet.

«Politiet sjekket brevet,» sa Koço til Michael, «og leste noen av de første sidene. Så syntes de at det var uinteressant, og sa: ’Ta det! Det handler bare om familieforhold!’ Da jeg kom til den siste delen, ble jeg så glad for å lese noe om Gud!»

Michael fortalte da at han og Linda var Jehovas vitner, og han fikk avlagt et grundig vitnesbyrd for Koço.

 I likhet med folk i bibelsk tid føler albanerne seg forpliktet til å ta hånd om og beskytte gjestene sine. Koço insisterte derfor på å følge Michael og Linda til Tirana.

Michael forteller: «Da vi kom til Tirana, klarte vi ikke å finne leiligheten til Vasil, for det fantes ingen skilt med gatenavn. Så Koço foreslo at vi skulle spørre på postkontoret.»

Linda forteller videre: «Da Koço kom tilbake fra postkontoret, så han helt forbløffet ut, og vi kjørte rett til Vasils leilighet.»

Koço forklarte senere: «Da jeg gikk inn på postkontoret og spurte etter Vasil, sa de: ’Den mannen er en engel! Vet du hva han har vært igjennom? Det finnes ingen bedre mann i Tirana!’ Da jeg hørte det, forstod jeg at reisen deres er blitt ledet av Gud! Jeg kan ikke stå i veien for dere!»

ORGANISERING I TIRANA

Vasil var så glad for å treffe ekteparet DiGregorio, og de snakket sammen i flere timer. Først på slutten av kvelden fortalte Vasil at Jani Komino, som hadde sittet i fengsel sammen med Nasho Dori, hadde dødd den samme morgenen. Hvorfor hadde Vasil blitt hjemme og gått glipp av begravelsen til denne avholdte broren og nære vennen? Han forklarte: «Fordi det skulle komme noen som var sendt av det styrende råd.»

Michael og Linda trengte å bo i Tirana, men myndighetene på den tiden tillot ikke utlendinger å bo i byen. Hva kunne de gjøre?

«Vi la saken i Jehovas hender,» sa Michael, «og til slutt fant vi en liten leilighet som vi flyttet inn i.»

 Linda forteller: «Eierne beholdt nøkkelen og gikk inn og ut som de fant det for godt. Dessuten måtte vi gå gjennom leiligheten til noen andre for å komme til vår. Men leiligheten vår lå i det minste avsides, og vi foretrakk å holde en lav profil.»

Michael og Linda satt i timevis og lyttet til de eldre brødrene i Tirana som fortalte om de prøvelsene de hadde gjennomgått. Men ett problem var at noen av de eldre var mistroiske overfor hverandre.

«Hver for seg var de lojale,» forteller Michael, «men de lurte på om de andre hadde vært trofaste. Selv om noen holdt avstand til hverandre, holdt de seg imidlertid ikke unna oss. Etter at vi rolig hadde drøftet saken, var alle enige om at det aller viktigste er å gjøre Jehovas navn kjent. De var forent i sin kjærlighet til Jehova og så lyst på framtiden.»

Det var tydelig at de ikke hadde en menighet som var riktig organisert. Da Kulla Gjidhari og Stavri Ceqi for eksempel først så heftet Gransk Skriftene daglig, bladde de fort igjennom sidene uten å ha noen anelse om hva det var.

«Å, Manna!» utbrøt Stavri plutselig. Han siktet til boken Daglig himmelsk Manna for Troens egne som var i bruk på den tiden da han lærte sannheten å kjenne.

«Forresten,» spurte Kulla, «hvordan går det med presidenten, bror Knorr? Har hans gode venn Fred Franz det bra?» Det viste hvor mange år som hadde gått siden de ble isolert!

FOR EN MINNEHØYTID!

Det rommet på tre ganger fire meter hjemme hos Vasil Gjoka der brødrene normalt holdt møtene sine,  var for lite for minnehøytiden. De 105 som var til stede, kom isteden sammen i et rom som før hadde vært hovedkontor for kommunistpartiets avis. Dette var første gang i Tiranas historie at minnehøytiden ikke ble holdt i et privat hjem. Det var bare 30 forkynnere i Albania i 1992, så de var lykkelige over at det var 325 på minnehøytiden!

Gruppen av interesserte i Tirana økte jevnt og trutt. Det kunne være så mange som 40 til stede på møtene i leiligheten til Vasil. Noen av de nye ønsket å bli udøpte forkynnere, og andre ønsket å bli døpt. Brødrene brukte mange timer sammen med dem som ønsket å bli døpt. Fordi boken Organisert for å fullføre vår tjeneste ikke var blitt utgitt på albansk ennå, måtte hvert spørsmål oversettes muntlig for dåpskandidatene. Man ledet intensive studier med noen av de nye for å forsikre seg om at de forstod sannheten. Selv om ingen av dem hadde hatt et ordentlig bibelstudium, var det utrolig hvor god bibelkunnskap de hadde.

ENDELIG JURIDISK ANERKJENNELSE!

De neste ukene brukte brødrene mye tid sammen med advokater og representanter for myndighetene for å prøve å få forkynnelsesarbeidet juridisk anerkjent. En gruppe brødre og interesserte i Tirana hadde allerede sendt inn en formell søknad, men det var en ny regjering som hadde makten, så vedholdenhet var nødvendig.

«Alt ble gjort til fots,» sier en bror. «Mens vi gikk i byen, kunne vi treffe på menneskerettighetsministeren, innenriksministeren, justisministeren, politisjefen, medlemmer av forfatningsdomstolen og andre innflytelsesrike personer. De var vennlige og glade  for at ting begynte å løsne. De fleste kjente allerede til ungjillorë. Det var ikke tvil om at Jehovas vitner i Albania var i live og aktive.»

I flere uker hadde myndighetspersoner sagt at regjeringen ville gi Jehovas vitner juridisk anerkjennelse, men det skjedde ingenting. Gjennombruddet kom da Angelo Felio, en bror fra USA med albansk bakgrunn, besøkte familien sin i Tirana. Mens Angelo var i Albania, ble han med brødrene på et møte med den juridiske rådgiveren for den ministeren som hadde myndighet til å gi oss juridisk anerkjennelse. Rådgiveren ble glad da hun fikk vite at familien til Angelo kom fra samme område i Albania som hun.

«Hvilket sted kommer familien din fra?» spurte hun Angelo. Utrolig nok kom hun fra samme sted.

«Hva heter familien din til etternavn?» spurte hun.

Overraskende nok viste det seg at Angelo og hun var i slekt, men familiene deres hadde mistet kontakten for mange år siden.

«Jeg syntes allerede at stiftelsesdokumentet deres så bra ut, og jeg hadde tenkt å hjelpe dere,» sa hun. «Men nå er jeg forpliktet til å hjelpe dere fordi vi er i familie!»

Noen dager senere overrakte den juridiske rådgiveren brødrene Forordning nr. 100, som gav Jehovas vitner i Albania juridisk anerkjennelse. Etter å ha vært forbudt siden 1939 var tilbedelsen av den sanne Gud, Jehova, endelig juridisk anerkjent og ikke underlagt  restriksjoner! «Det finnes ikke ord som kan beskrive hva vi følte i hjertet den dagen,» forteller Michael og Linda.

Avdelingskontoret i Hellas, som førte tilsyn med Albania, sendte et par uker senere Robert Kern til Tirana. Robert gav de albanske brødrene opplysningen om at arbeidet var blitt anerkjent, og om at Tirana menighet var blitt opprettet. Han sa også til dem at det distriktet menigheten deres skulle arbeide i, omfattet «hele Albania». Den organiserte forkynnelsen fra dør til dør måtte komme i gang for alvor. Man leide et hus med tre soverom i Tirana som skulle brukes som misjonærhjem og kontor, og i huset var det også et stort rom som kunne brukes som den første Rikets sal.

EN ISOLERT SAU BLIR FUNNET

«Er det noen Jehovas vitner i Vlorë?» spurte brødrene da de snakket om hvordan forkynnelsesarbeidet gikk framover i Albania. Noen visste bare om en gammel dame som angivelig var aldersdement. En  dag kom det en kvinne til kontoret som fortalte at hun og familien hennes var ungjillorë, og at en kvinne som het Areti, hadde gjort dem kjent med sannheten i Vlorë. Så noen brødre drog fra Tirana til Vlorë for å finne Areti.

Areti Pina, en liten, eldre dame, inviterte de besøkende inn, men hun virket noe reservert. De forklarte at de var hennes åndelige brødre, men det vakte overhodet ingen reaksjon.

«Kan jeg stille dere noen spørsmål?» sa Areti plutselig etter noen minutter. Så begynte hun å fyre løs: «Tror dere på treenigheten? Hva er Guds navn? Tror dere på helvete? Hva skjer når vi dør? Hva med jorden? Hvor mange skal til himmelen?»

Brødrene svarte på alle spørsmålene.

«Forkynner dere?» spurte Areti så.

«Ja,» sa en av brødrene, «vi forkynner.»

Hun svarte: «Men hvordan forkynner dere?»

«Vi forkynner fra hus til hus,» svarte broren.

Areti begynte å gråte, hoppet opp og omfavnet broren.

«Nå vet jeg at dere er mine brødre!» utbrøt hun. «Det er bare Jehovas folk som forkynner fra hus til hus!»

 Protestantiske grupper i Vlorë hadde hørt at Areti var religiøs, og hadde bedt henne slutte seg til dem. «Men jeg ville ikke ha noe med Babylon den store å gjøre!» sa hun til brødrene. «Så jeg måtte forsikre meg om at dere virkelig var min åndelige familie!»

Areti var blitt døpt i 1928, da hun var 18 år. Hun gikk opp og ned i fjellene til fots og forkynte med Bibelen i hånden. Selv om Areti i mange år ikke hadde hatt noe kontakt med brødrene, hadde hun trofast fortsatt å forkynne på egen hånd.

«Jehova er fantastisk,» sa Areti gjennom tårer. «Han glemte meg aldri.»

Folk mente at Areti var gal fordi hun fortsatte å tro på Gud under Albanias strenge totalitære styre. Men Areti var absolutt ikke aldersdement. Hun var like klar til sinns som hun alltid hadde vært!

SÅ MYE Å GJØRE!

Nå som arbeidet vårt var blitt juridisk anerkjent, var det mye som måtte gjøres i forbindelse med å utvide Rikets interesser i Albania. Brødrene trengte å bli oppdatert og styrket åndelig sett. Det var behov for litteratur på albansk – både av hensyn til brødrene og distriktet. Og det var akutt behov for flere forkynnere. Hvem kunne hjelpe til?

I 1992 kom det spesialpionerer fra Italia og Hellas, og de gjennomgikk et kurs i albansk. Samtidig begynte et lite team å oversette litteraturen vår. Strømmen kunne være borte i 21 dager på rad, men brødrene og søstrene så det humoristiske i det og holdt seg opptatt med det arbeidet som måtte gjøres.

Det var også mye trivielt arbeid som måtte gjøres. Når det var kaldt, måtte misjonærhjemmet varmes  opp. Men det var ikke mulig å kjøpe ved i Albania. Hvordan skulle brødrene holde seg varme? Brødre fra Hellas kom dem til unnsetning ved å sende en forsyning store trestokker og en elektrisk sag. Men det var fortsatt et problem, for åpningen i vedovnen var bitte liten, og det fantes ikke elektrisitet til å drive sagen. Heldigvis hadde en av brødrene en venn på den andre siden av Tirana som eide en øks. Fordi det ikke var noen busser, tok det to timer å få øksen til misjonærhjemmet, og den måtte leveres tilbake før det ble mørkt. «Alle sammen byttet på å hogge ved mens vi hadde øksen,» forteller en av misjonærene, «og vi klarte å holde oss varme!»

Innimellom vedhogging og språkkurs fikk det albanske oversetterteamet det første av mange besøk av Nick og Amy Ahladis fra avdelingen for assistanse til oversettere, nå på Patterson i staten New York. Den vennlige og likevektige måten de gikk fram på, var til enormt stor hjelp for de nye oversetterne, som lærte fort og gjorde et godt arbeid. Avdelingskontoret i Italia trykte litteraturen og sendte den til Albania.

De fine reaksjonene forkynnerne møtte i felttjenesten, gjorde at alt det harde arbeidet absolutt var verdt det. De nye forkynnerne glødet også av iver. Lola, for eksempel, hadde nettopp begynt å forkynne, likevel brukte hun 150, 200 eller enda flere timer i tjenesten! Da hun ble anbefalt å være forsiktig og finne et passende tempo i tjenesten, svarte Lola: «Livet mitt har vært bortkastet til nå! Hva annet er det verdt å bruke tid på?»

ARBEIDET GÅR FRAMOVER

Mars 1993 var en historisk måned for Albania. Det ble sendt spesialpionerer til nye distrikter i Berat,  Durrës, Gjirokastër, Shkodër, Tirana og Vlorë. Vakttårnet for 1. mars var det første nummeret som var blitt oversatt av det albanske oversetterteamet. Brødrene holdt den teokratiske tjenesteskolen for første gang, og dermed ble for første gang alle de fem møtene holdt. Det første Vår tjeneste for Riket på albansk ble utgitt. Og i ballett- og operahuset ved Skanderbeg-plassen i Tirana ble den første spesielle stevnedagen holdt.

Det kom tilreisende fra Hellas og Italia for å være med på denne historiske stevnedagen. Nasho Dori innledet den spesielle stevnedagen med bønn og takket Jehova for alle de velsignelsene som de fikk oppleve. Det var 585 til stede, og 41 ble døpt! Blant dem var barn og barnebarn av brødre og søstre som hadde tjent Jehova trofast i Albania.

Begeistringen var stor da man i 1993 skulle ha et områdestevne i Albania for første gang. Det var over 600 til stede, med gjester fra Frankrike, Hellas, Italia, Sveits og Østerrike. Så lykkelige de albanske brødrene var! Etter å ha vært isolert så lenge hadde de frihet til å være sammen med så mange brødre og søstre fra mange land.

For at arbeidet skulle bli organisert på en ordentlig måte, utnevnte det styrende råd et landsutvalg som bestod av Nasho Dori, Vito Mastrorosa og Michael DiGregorio. Landsutvalget skulle tjene under tilsyn av det italienske avdelingskontoret. Noe som hadde høy prioritet, var å finne en eiendom med plass til kontoret og det voksende oversetterteamet.

Stefano Anatrelli fra Italia var med i den neste gruppen spesialpionerer som begynte å lære seg albansk. Etter fem uker med språkundervisning ble  han innkalt til kontoret og fikk denne beskjeden: «Vi vil gjerne at du skal besøke spesialpionerene og gruppene som kretstilsynsmann.»

«Men jeg kan ikke engang snakke albansk ordentlig!» var Stefanos første reaksjon. Han så likevel på oppgaven som et stort privilegium. Etter at Stefano hadde fått hjelp med å utarbeide et par taler, drog han av gårde til avsidesliggende deler av Albania. Det hadde gått cirka 30 år siden Spiro Vruho besøkte brødrene som kretstilsynsmann under forbudet. I 1995 ble Stefano utnevnt til medlem av landsutvalget.

I 1994 kom det en tredje gruppe pionerer til Albania – de var fra Italia. De albanske forkynnerne som var nye i sannheten, ble oppildnet av den iveren alle disse pionerene viste. Ved slutten av tjenesteåret 1994 var det 354 forkynnere.

Mange forkynnere hadde imidlertid følelsesmessige problemer. Overgangen fra et ekstremt undertrykkende system til et samfunn som var helt fritt, var ikke lett. For å overleve under det totalitære systemet hadde folk måttet være nøye med at de aldri åpent fortalte noen hva de mente og følte – særlig ikke utlendinger. Men de utenlandske brødrene og søstrene forstod dette og gikk tålmodig inn for å vinne de nyes tillit.

Det samme året var de eldre brødrene og søstrene og også de nye forkynnerne glade for å treffe Theodore Jaracz, det første medlemmet av det styrende råd som besøkte Albania. Over 600 var samlet for å høre en tale han holdt i Tirana.

I mellomtiden hadde man kjøpt en eiendom i Tirana som skulle brukes som kontor. Et team av  utenlandske brødre brukte mindre enn et halvt år på å bygge om en gammel villa til moderne kontorer og bygge boligrom for 24 personer. Innvielsen ble holdt 12. mai 1996, da Milton Henschel fra det styrende råd besøkte Albania.

DE FORKYNTE ALENE

En ung mann i Korçë, Arben, leste den bibelske litteraturen søsteren hans sendte til ham, og han forstod at dette er sannheten. Han skrev til kontoret i Albania, og en stund fortsatte han å lære om sannheten ved å brevveksle med brødrene. To brødre reiste spesielt til ham for å gi ham ytterligere åndelig hjelp. I løpet av samtalen med Arben ble det tydelig at han var kvalifisert til å bli forkynner. De to brødrene tok ham da med til sentrum av Korçë og lot ham se på mens de forkynte for forbipasserende.

Arben forteller: «Så gav de meg blad og sa: ’Nå er det din tur.’ De sa at jeg skulle gå alene, og det gjorde jeg.»

 Det tok noen måneder før det kom spesialpionerer som kunne hjelpe ham. Men i mellomtiden reagerte folk positivt på hans forkynnelse. Kort tid etter at spesialpionerene hadde kommet, ble det opprettet en gruppe.

Mot slutten av året ringte pionerene i Vlorë til kontoret og fortalte at Areti Pina var syk og gjerne ville ha et møte med en av de ansvarlige brødrene. Da broren kom, bad Areti alle andre gå ut av rommet, slik at hun kunne snakke med ham på tomannshånd.

«Jeg har ikke lenge igjen,» sa hun og hev etter pusten. «Jeg har tenkt, og jeg må spørre deg om noe. Jeg vil ikke klare å få tak i alle detaljer, men jeg må få vite: Er Åpenbaringsboken blitt oppfylt?»

«Ja, Areti, det meste av den er det,» svarte broren, som så nevnte noen få ting som ennå ikke er blitt oppfylt. Areti lyttet meget oppmerksomt til hvert eneste ord.

«Nå kan jeg dø i fred,» sa hun. «Jeg måtte vite hvor nær vi er.»

I mange år hadde Areti vært en entusiastisk forkynner – enten hun forkynte alene i fjellene eller fra sengen da hun var syk. Kort tid etter denne samtalen fullførte Areti trofast sitt jordiske løp.

TROEN HANS VAR STERK HELT TIL ENDEN

Nasho Dori, som var i 80-årene, var syk og ble stadig svakere. Men det var spesielt en gruppe brødre som trengte oppmuntring fra ham – de unge brødrene som ble innkalt til militærtjeneste. De ortodokse prestene i Berat, som var misunnelige på den raske veksten blant Jehovas vitner, la press på myndighetene for å få dem til å reise påtale mot disse unge mennene.

 Seks unge brødre der risikerte å få flere måneder i fengsel fordi de nektet å gå inn i militæret. Nasho forstod at de trengte oppmuntring, så han satte seg opp i sengen og spilte inn et budskap til dem på video.

«Ikke vær redde,» sa Nasho inntrengende til de unge brødrene. «Vi har vært igjennom dette før. Jehova kommer til å være med dere. Hvis dere havner i fengsel, så ikke vær urolige. Det kommer til å ordne seg slik at det blir til beste for Jehovas navn.»

Nasho ble stadig dårligere. Han kalte noen brødre til sengen sin og sa: «Jeg har måttet be om tilgivelse. Forrige uke hadde jeg så store smerter at jeg bad om å få dø. Så tenkte jeg: ’Jehova, det er du som er livets Kilde. Alt du står for, er liv. Jeg bad om noe som går imot din vilje. Vær så snill å tilgi meg!’»

Da Nasho fikk vite at antall forkynnere i Albania hadde steget til 942, sa han: «Endelig har vi en stor skare i Albania!» Noen dager senere døde han og fullførte dermed sitt jordiske løp.

TRAZIRAEN – EN TID MED ANARKI

I 1997 var det blitt utbredt med utnyttelse, bestikkelser og korrupsjon. Mange albanere solgte alt de eide, og investerte alle pengene i pyramidespill i et forsøk  på å bli rike i en fart. Da investeringene mislyktes, gikk de bitre borgerne ut på gaten med protestene sine.

Akkurat da, mens den spesielle stevnedagen ble holdt, fikk brødrene viktig informasjon. En søster som arbeidet for en høytstående myndighetsperson, fortalte brødrene at statsministeren hadde tenkt å gå av. Hun hadde fått kjennskap til at det kom til å bryte ut voldsomme opptøyer. Stevnedagen ble avbrutt, slik at brødrene kunne skynde seg hjem. To timer etter at programmet var avsluttet, rådet det unntakstilstand i landet, og det var innført portforbud.

Ingen visste nøyaktig hva som skjedde. Det gikk mange rykter. Var dette utenlandsk innblanding eller lokal politikk? Pyramidespillet hadde kollapset, og de fleste hadde tapt alt de hadde investert. Det brøt ut opptøyer i Vlorë. Folk brøt seg inn i nasjonale våpenlagre og plyndret dem for alle våpen og all ammunisjon. Etter hvert som nyhetssendinger fortalte om hva som foregikk, tydde folk til vold i by etter by. Det var voldsomme opptøyer, og politiet mistet kontrollen. Albania ble oppløst i væpnet opprør og anarki.

De fleste av de 125 utenlandske heltidstjenerne i Albania drog til Tirana for å komme seg i sikkerhet. Mange albanere klandret utlendingene for det som skjedde, så det var fornuftig av de utenlandske pionerene å forlate landet. Fordi flyplassen var stengt, ble noen av pionerene fra Italia kjørt til Durrës, der havnen var kontrollert av lokale bevæpnede menn. Etter en anspent ventetid på tolv timer gikk pionerene om bord i en båt som skulle til hjemlandet.

Landsutvalget var daglig i telefonkontakt med brødre i forskjellige deler av landet. Tidlig på dagen  var det en uhyggelig ro i gatene. Men om ettermiddagen begynte folk å skyte med våpnene sine og fortsatte med det hele natten, helt til daggry. Noen hadde til og med luftvåpen. Kampene ble kjent som traziraen, det vil si opptøyene.

«TIL BESTE FOR JEHOVAS NAVN»

Arben Merko, en av de seks brødrene fra Berat som ble satt i fengsel på grunn av sin nøytralitet, forteller: «I cellen min var det et lite hull i veggen. En mann i nabocellen spurte hvem jeg var.» Arben forkynte for ham i flere uker. En dag var stemmen borte.

Etter at Arben var blitt løslatt fra fengselet, stod det en dag en ung mann ved døren hans. Arben kjente ikke igjen ansiktet, men stemmen var kjent – det var den mannen som hadde sittet i nabocellen i fengselet.

«Jeg har kommet for å gi deg denne,» sa han til Arben og rakte ham en forsterker.

Han fortalte Arben: «Under traziraen stjal jeg denne fra deres Rikets sal. Men det du fortalte meg i fengselet, nådde hjertet mitt. Jeg ønsker å ha en god samvittighet overfor Gud, så jeg har tatt den med tilbake til deg.»

Arben kunne ikke unngå å tenke på det Nasho Dori hadde sagt som et siste budskap til gruppen av trofaste unge brødre: «Det kommer til å ordne seg slik at det blir til beste for Jehovas navn.»

OMSORG FOR JEHOVAS SAUER

Da de utenlandske eldste drog, ble de fleste menigheter og store grupper overlatt til å bli tatt hånd om av 19 og 20 år gamle menighetstjenere. Med stor risiko drog tre av disse unge brødrene en dag fra  Vlorë til Tirana. Landsutvalget var bekymret for mangelen på mat, så de spurte brødrene om det var noen materielle ting de hadde spesielt behov for.

«Vi har nettopp gått tom for rapportsedler,» sa de unge mennene. De var mer opptatt av åndelige behov enn av fysiske behov – akkurat som de eldre, trofaste vitnene hadde vært mange år tidligere. De fortalte så at mange reagerte positivt på det gode budskap fordi det var så mye frykt og usikkerhet.

Kort tid etter minnehøytiden fikk kontoret en telefon. «Vi er en gruppe av deres søstre i Kukës,» sa en av dem, «og vi har holdt møtene alene helt siden pionerene drog.»

Som følge av opptøyene hadde brødrene i Tirana mistet kontakten med forkynnerne i Kukës. Likevel hadde en gruppe på sju udøpte forkynnere holdt minnehøytiden to steder. De var bekymret for at de kanskje ikke hadde gjort det helt perfekt, men de var glade for å kunne rapportere at det hadde vært 19 til stede på de to arrangementene. Til tross for portforbudet og de vanskelige forholdene i 1997 var det utrolig nok 3154 som overvar minnehøytiden i hele Albania. Og trass i de kaotiske forholdene fortsatte brødrene og søstrene å forkynne. De gav trøst og oppmuntring, samtidig som de var forsiktige.

Da landsutvalget fant ut at brødrene i Gjirokastër trengte mat og litteratur, drøftet de om det ville være trygt å sende en lastebil med forsyninger dit. Men de ble avbrutt i sin drøftelse av en søster som fortalte dem at en nyhetsreporter som kanskje hadde noen nyttige opplysninger, hadde kommet for å snakke med dem.

 Uten å vite hva utvalget satt og drøftet, kom nyhetsreporteren med dette rådet: «Hva dere enn gjør, så ikke dra sørover i morgen. Vi har fått meldinger om at det planlegges noe farlig i Tepelenë.» Ettersom lastebilen til Gjirokastër ville ha vært nødt til å kjøre gjennom Tepelenë, bestemte brødrene seg for å avlyse turen.

Dagen etter, litt over kl. 11, kom det en nyhetsmelding om at det hadde vært et ekstremt voldsomt og blodig sammenstøt i Tepelenë, og at broen i byen var blitt sprengt i luften. Så takknemlige brødrene var mot Jehova for at de var blitt hindret i å dra dit den dagen!

I mange uker hørte Betel-familien skudd hele natten, og under dagstekstdrøftelsen kunne de høre lyden av maskingevær og bomber i bakgrunnen. Det ble avfyrt skudd i luften på måfå, og det var alltid en fare for å bli truffet av tilfeldige kuler. Betel-familien måtte derfor holde seg innendørs, og oversetterne satt på gulvet et stykke unna vinduene mens de fortsatte arbeidet sitt.

I april 1997 kom en FN-styrke på 7000 soldater for å gjenopprette ro og orden i landet. I august hadde FN-styrkene dratt fra Albania, og brødrene kunne arrangere et områdestevne. Forkynnere var så glade – i flere måneder hadde de bare kunnet møtes i små grupper.

Bevæpnede ranere stoppet noen av de bussene som brødrene hadde leid for å komme til områdestevnet. Men da de fant ut at passasjerene var Jehovas vitner, sa de: «Dere er annerledes! Vi kan ikke skade dere.»

Hvilken virkning hadde traziraen på forkynnelsesarbeidet i Albania? Det så ut til at faren og uroen ikke  hindret veksten, men isteden gjorde folk mer klar over sitt åndelige behov. Som følge av det ble det 500 nye forkynnere i løpet av bare 15 måneder. Det totale antall forkynnere var dermed over 1500.

KOSOVO I RAMPELYSET

Etter traziraen så det ut til at våpnene ble borte, og menighetene fortsatte å vokse. Men det brøt ut problemer i nabolandet Kosovo. Krigen der berørte Albania, for det strømmet flyktninger over grensen. De albanske forkynnerne var raske med å tilby flyktningene et budskap om håp og trøstende litteratur. De tok også godt hånd om en gruppe på 22 Jehovas vitner og deres små barn.

I august, da krigen var over, drog brødrene fra Kosovo hjem, men ikke alene. Albanske og italienske brødre, deriblant ti spesialpionerer, fulgte dem. De ønsket å yte den åndelige hjelpen som trengtes. Ved slutten av tjenesteåret 1999 var det 1805 forkynnere i Albania og 40 i Kosovo.

ØKT ÅNDELIG STABILITET

«Jeg er glad for at vi oversetter så mye,» hadde Nasho Dori sagt før han døde, «men det vi virkelig trenger, er Ny verden-oversettelsen – en bibeloversettelse av høy kvalitet som vi kan bygge vår tro på!» I 1999, bare tre år etter Nashos død, gav det styrende råd godkjennelse til at Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter skulle oversettes til albansk.

På områdestevnet i 2000 hadde de albanske tilhørerne en fantastisk overraskelse i vente – Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter ble utgitt på albansk! Det arbeidsomme oversetterteamet hadde gått inn for prosjektet med liv og sjel og fullført  oversettelsen på litt under et år. En alminnelig pioner som tidligere hadde vært medlem av den kommunistiske regjeringen, skrev: «Noe så fantastisk! Det er først etter at jeg har studert denne oversettelsen, at jeg er blitt klar over hvilken skjønn bok Bibelen er, med sin prosa, sin poesi og med sine lettflytende beretninger. Man kan se hele den gripende handlingen så klart for seg. Da jeg leste om hvordan Jesus utførte mirakler, og hvordan han ble irettesatt og latterliggjort, vakte det slike dype følelser hos meg som jeg aldri tidligere har erfart!»

Nå var det 2200 forkynnere i Albania, og Betel-familien hadde vokst til 40 medlemmer. Man hadde leid leiligheter, men det var behov for større plass. Det styrende råd gav derfor godkjennelse til at man kjøpte et område på 30 mål i Mëzez, som ligger i utkanten av Tirana. For å føre tilsyn med veksten i distriktet  i Albania og i Kosovo begynte landsutvalget i 2000 å fungere som et utvalg ved avdelingskontoret.

I september 2003, da byggingen av det nye avdelingskontoret begynte, rapporterte Albania 3122 forkynnere. Samtidig var arbeidet med å oversette De hebraiske skrifter til albansk godt i gang. Forkynnelsesarbeidet gikk fort framover, og dessuten gjorde forkynnerne flotte åndelige framskritt. Mange av de 20 unge mennene som i august 2004 gjennomgikk den første klassen ved tjenesteopplæringsskolen i Albania, hadde vært tenåringer da de tok hånd om menigheter under traziraen noen år tidligere. Så glade de var nå for å få ytterligere teokratisk opplæring!

’SATAN VAR SINT’

«Jehova lærer folk at de skal ta sitt eget liv!» stod det i avisoverskrifter i februar 2005. Nyhetsreportasjer på TV og i aviser gikk ut med falske rykter om at en tenåringsjente som hadde begått selvmord, var et av Jehovas vitner. Faktum var at jenta verken hadde studert eller gått på møter. Motstandere brukte likevel denne episoden til å sette i gang et omfattende angrep mot oss.

Lærere gjorde narr av barn av Jehovas vitner. Brødre mistet jobben sin. Folk krevde høylytt at arbeidet vårt måtte forbys. Selv om brødrene prøvde å resonnere med mediene, ble nyhetsreportasjene bare verre.

Det var tydelig at Jehovas tjenere trengte veiledning og støtte for å takle dette nye angrepet. Så avdelingskontoret ordnet med at det ble holdt en spesiell tale for å understreke verdien av å fortsette å forkynne sannheten for å avsløre de giftige løgnene.  Brødrene ble oppmuntret til å resonnere med folk og til ikke å gi etter for menneskefrykt. En ting de kunne nevne for oppriktige mennesker, var at antall Jehovas vitner hadde økt fenomenalt de siste årene, noe som ikke ville ha vært tilfellet hvis vitnene tok sitt eget liv. Denne formen for angrep var ikke noe nytt. Brødrene ble minnet om de falske ryktene på 1960-tallet om at Spiro Vruho skulle ha begått selvmord. Og de ble forsikret om at de falske ryktene ville slå grundig feil, noe de virkelig gjorde!

Bare noen måneder senere, i august, var David Splane fra det styrende råd sammen med de 4675 stevnedeltakerne fra Albania og Kosovo på områdestevnet deres. Tilhørerne kunne nesten ikke styre sin begeistring da bror Splane presenterte hele Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter på albansk!

«Det er ikke rart at Satan prøvde så iherdig å stoppe oss!» sa en som har vært i sannheten i mange år. «Han var sint fordi Jehovas folk opplevde så mange positive ting.»

Til tross for negative meldinger i mediene fortsatte Guds tjenere i Albania å vokse seg sterkere. Mange ikke-troende ektemenn og slektninger som gjennomskuet de usanne nyhetsreportasjene, begynte å studere Bibelen og ble forkynnere. Stilt overfor Satans mest ondsinnete angrep ble Jehovas vilje gjennomført. Betel-familien flyttet inn i det nye avdelingskontoret, og den andre klassen ved tjenesteopplæringsskolen kom i gang.

INNVIELSEN AV AVDELINGSKONTORET

I juni 2006 var Theodore Jaracz og Gerrit Lösch, begge fra det styrende råd, blant de 350 tilreisende  fra 32 land som var til stede ved innvielsen av det nye avdelingskontoret. En som også var til stede ved innvielsen, var Sotir Ceqi, som var blitt torturert med elektriske støt i 1940-årene. Han er nå i slutten av 70-årene og tjener fremdeles med glede.

«Denne dagen har jeg bare drømt om,» sa Frosina Xheka, som fremdeles tjente lojalt til tross for flere tiår med intense vanskeligheter. Polikseni Komino, enken etter Jani, var der for å fortelle om døtrene og datterdatteren, som tjente som alminnelige pionerer. Vasil Gjoka, som nå var krum i ryggen etter mange år med lidelser, var også til stede. Øynene hans ble fylt av tårer da han fortalte om hvordan han besøkte Leonidha Pope og ble døpt i all hemmelighet i 1960.

Det tidligere avdelingskontoret i Tirana ble ombygd til et Rikets sal-kompleks og misjonærhjem med plass til 14 misjonærer. De seks klassene ved tjenesteopplæringsskolen har resultert i en gruppe  trofaste, selvoppofrende spesialpionerer som er svært verdifulle for det albanske distriktet. Over 950 albanske alminnelige pionerer og spesialpionerer viser også stor glød i forkynnelsen.

VEIEN FRAMOVER

Våre brødre og søstre i Albania er dypt takknemlige for Bibelen og den litteraturen som er blitt oversatt til morsmålet deres. Jehovas arbeid i denne delen av verden går stadig framover. I tillegg til de ivrige og dyktige mennene som får opplæring med tanke på å påta seg teokratiske ansvarsoppgaver, er de «kvinnene som kunngjør det gode budskap, . . . en stor hær». – Sal 68:11.

Jehovas vitner i Albania er et levende bevis for at disse inspirerte ordene er sanne: «Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang, og enhver tunge som reiser seg mot deg i retten, skal du domfelle. Dette er Jehovas tjeneres arvelodd.» (Jes 54:17) På grunn av ufortjent godhet og styrke fra Jehova har de ikke latt seg knekke av verken totalitært styre, tortur, isolasjon, ondsinnet publisitet i mediene eller personlige problemer.

Jehovas folk i Albania går framtiden i møte i full tillit til Guds lojale kjærlighet og velsignelse. Uansett hvilke vanskeligheter de møter, fryder de seg over det privilegium det er å glede sin himmelske Fars hjerte, og over det håpet som er holdt fram for dem. (Ordsp 27:11; Hebr 12:1, 2) Er det én ting man har sett om og om igjen i Albanias teokratiske historie, så er det dette: Jehova glemmer aldri de små og store ofrene som hans lojale tjenere – unge og eldre – bringer. – Hebr 6:10; 13:16.

[Uthevet tekst på side 130]

Tittelen ble først oversatt med Guds gitar

[Uthevet tekst på side 140]

«Hvis du var en kristen, ville du ha kjempet, akkurat som prestene gjør!»

[Uthevet tekst på side 189]

«Vi har nettopp gått tom for rapportsedler»

 [Ramme/bilde på side 132]

Oversikt over Albania

Geografi

Albania ligger i Sørøst-Europa – nord for Hellas og øst for Italias «hæl». Landet dekker 28 750 kvadratkilometer, og dets 362 kilometer lange kystlinje strekker seg langs Adriaterhavet og Det joniske hav. Hvite sandstrender og turkisfarget vann med høye fjell i bakgrunnen pryder den albanske riviera, som går fra Vlorë til Sarandë. Den nordlige og den indre delen av landet har mange taggete fjellkjeder, mens det i den sørvestlige delen er fruktbare lavsletter der det blir drevet jordbruk.

Befolkning

Innbyggertallet er rundt 3 600 000. Befolkningen består for det meste av etniske albanere, men det finnes også mindre grupper av romer, grekere og serbere.

Klima

Langs flate kystområder i sør er gjennomsnittstemperaturen om sommeren 26 °C. Men i de nordlige fjellområdene i Dibër kan det om vinteren bli så kaldt som minus 25 °C.

Kosthold

En pai som har et lagdelt lokk og er fylt med spinat, ost, tomat og løk eller med forskjellige andre grønnsaker eller med kjøtt, kalles byrek. Kylling eller lam som er ovnsbakt i en aromatisk yoghurt- og dillsaus, kalles tava e kosit. Albanere elsker å spise med skje, så det er vanlig med supper og gryteretter. Ved spesielle anledninger når lam står på menyen, vil æresgjesten ofte bli servert hodet. Noen av Albanias mange desserter er baklava (bildet til høyre) og kadaif, en kake som er dekket av sirup eller honning og nøtter. For albanere er brød et hovednæringsmiddel. Hvis du skal fortelle noen at du har spist, sier du rett og slett: «Hëngra bukë», som betyr: «Jeg har spist brød.»

 [Ramme/bilder på side 134]

Tidlige stevner

Det offentlige møtet ble holdt på albansk på søndager, men ellers gikk de fleste albanerne i New England i USA i engelske og greske menigheter. I løpet av 1920- og 1930-årene gledet albanerne seg over å overvære greske stevner. Men de var glade for å ha stevnemerket på sitt eget språk. På stevnemerket stod det: «Albanske bibelstudenters tredagers stevne.»

[Bilder]

Stevnemerke (til høyre) som de albanske brødrene (under) gikk med på et stevne i Boston i slutten av 1920-årene

 [Ramme/bilder på sidene 151 og 152]

«Jehova forlot oss aldri!»

FROSINA XHEKA

FØDT 1926

DØPT 1946

BAKGRUNN Hun lærte sannheten å kjenne da hun var i tenårene. Foreldrene hennes motarbeidet henne, og myndighetene isolerte henne, men hun følte seg likevel alltid nær knyttet til Jehova og hans organisasjon. Hun døde trofast i 2007.

▪ FROSINA ble kjent med sannheten gjennom brødrene sine i 1940-årene. Foreldrene hennes, som ikke var Jehovas vitner, kastet henne ut hjemmefra fordi hun ikke ville gifte seg med den mannen de hadde valgt til henne. En bror, Gole Flloko, tok henne inn i sin familie og behandlet henne som en datter.

«En gang ble jeg arrestert fordi jeg nektet å stemme,» sa Frosina. «Jeg var alene i rommet da cirka 30 politimenn omringet meg. En ropte: ’Vet du hva vi kan gjøre med deg?’ Jeg følte at Jehova var med meg, og sa: ’Dere kan ikke gjøre noe som Den Suverene Herre Jehova ikke tillater dere å gjøre!’ De trodde jeg var gal, så de sa: ’Få henne ut herfra!’ Jeg hadde nemlig rett. Jehova var med meg!»

I 1957 giftet Frosina seg med Luçi Xheka, og de fikk etter hvert tre barn. Tidlig på 1960-tallet ble Luçi medlem av det nylig opprettede landsutvalget, som skulle føre tilsyn med arbeidet i  Albania. Kort tid etter ble han dømt til fem år i internim (internering) i Gramsh, langt fra Frosina og barna. Der fortsatte Luçi å forkynne og fortelle om organisasjonen. Folk i Gramsh husker ham den dag i dag.

Med Luçi i internim ble Frosina svartelistet av kommunistpartiet, så hun kunne ikke kjøpe mat offentlig. Frosina sier: «Det spilte ingen rolle. De få brødrene delte det de hadde. Vi klarte oss, for Jehova forlot oss aldri!»

Etter Luçis død kom brødrene sjeldnere sammen. Likevel fortsatte Frosina å forkynne. Hun forteller: «John Marks besøkte oss på 1960-tallet. Da jeg endelig traff hans kone, Helen, i 1986, følte jeg det som om vi hadde kjent hverandre i årevis! Luçi og jeg hadde i hemmelighet sendt beskjeder til ekteparet Marks, og de hadde sendt dem videre til brødrene i Brooklyn.»

Da forbudet ble opphevet i 1992, var Frosina et av de ni døpte vitnene som var igjen i Albania. Hun var fast til stede på møtene og var ute i felttjenesten den samme dagen som hun døde i 2007. Kort tid før Frosina døde, sa hun: «Jeg elsker Jehova av hele mitt hjerte! Jeg vurderte aldri å inngå kompromiss. Jeg visste at jeg hadde en stor familie rundt om i verden, men nå er jeg overveldet over å se hvor stor vår teokratiske familie er i Albania. Jehova var med oss hele tiden, og han holder oss fortsatt i sine kjærlige hender!»

[Bilde]

Frosina Xheka i 2007

 [Ramme/bilder på sidene 159 og 160]

Fra litt litteratur til en overflod

VASIL GJOKA

FØDT 1930

DØPT 1960

BAKGRUNN Han tok et fast standpunkt for sannheten i en tid med diktatorisk styre. I dag tjener han som eldste i Tirana.

▪ JEG husker at jeg så Vakttårnet på gresk i min lille hjemby Barmash i 1930-årene. Far pekte på bladet og sa: «Disse folkene har rett!» Jeg forstod ikke hva det innebar, før flere år senere. Jeg var veldig glad i å lese i Bibelen, selv om det ble farlig å ha en. I begravelsen til en inngiftet slektning traff jeg en bror fra Tirana. Jeg spurte ham om tegnet på de siste dager, som det står om i Matteus, kapittel 24. Han forklarte det, og straks fortalte jeg om det jeg lærte, til alle jeg kunne.

I 1959 var jeg til stede ved et privat møte med brødrene hjemme hos Leonidha Pope. Jeg hadde lest Åpenbaringen og spurte hva villdyret og Babylon den store egentlig var. Da brødrene forklarte det for meg, skjønte jeg at dette var sannheten! Jeg ble døpt et år senere.

Jeg var ivrig etter å forkynne, og det førte til at jeg mistet jobben. Så jeg skaffet meg en skranglete gammel trekjerre og leverte varer i Tirana. Selv om jeg hadde begrenset kontakt med brødrene og ikke hadde noe litteratur, fortsatte jeg å forkynne.

Tidlig på 1960-tallet, før Leonidha Pope ble sendt i internim, hadde han klart å få tak i et par greske  publikasjoner som var blitt smuglet inn i Albania. Han oversatte dem høyt, og jeg skrev ned det han sa, i en skrivebok. Etter hans instrukser laget jeg så flere eksemplarer og sendte dem til noen få brødre i Berat, Fier og Vlorë.

For noen forandringer som har skjedd siden 1990-tallet! Jeg er lykkelig over å se den overfloden av litteratur som Jehova har gitt oss. Fra 1992 til i dag har vi levert over 17 millioner blad på albansk! De nye publikasjonene blir oversatt til albansk, og vi har hele Ny verden-oversettelsen på vårt språk! Jeg klarer ikke å holde gledestårene tilbake når jeg sammenligner dette med de årene da vi ikke hadde noe litteratur. Det at vi hadde så lite i så lang tid, har gjort oss svært takknemlige for alt det vi har i dag!

 [Ramme/bilder på sidene 163 og 164]

Det viktigste arbeidet fant jeg hjemme

ARDIAN TUTRA

FØDT 1969

DØPT 1992

BAKGRUNN Han lærte sannheten å kjenne i Italia og drog senere tilbake til Albania. Han er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Albania.

▪ JEG var 21 år i 1991 da jeg og mange tusen andre flyktninger forlot Albania. Vi hadde kapret et skip som var på vei til Italia. Albania var lutfattig, så jeg var glad for å dra derfra. Jeg trodde at dette var en drøm som gikk i oppfyllelse.

Etter to dager i Brindisi i Italia snek jeg meg ut av flyktningleiren for å prøve å finne arbeid. En mann gav meg en liten kopi av et bibelsk budskap på albansk og inviterte meg til et møte den ettermiddagen. Jeg tenkte med det samme: «Tja, hvorfor ikke? Kanskje noen har en jobb til meg!»

Jeg hadde aldri ventet at jeg skulle bli tatt så godt imot som jeg ble. Etter møtet i Rikets sal kom alle bort til meg, og de var varme og kjærlige. En familie inviterte meg til middag. De behandlet meg med vennlighet og respekt – enda jeg var en ustelt og illegal albansk flyktning!

På det neste møtet tilbød Vito Mastrorosa meg et bibelstudium. Jeg takket ja til det og forstod snart at dette var sannheten. I august 1992 ble jeg døpt i Italia.

Dokumentene mine for å få oppholdstillatelse var endelig i orden. Jeg hadde sikret meg en god jobb og sendte penger til familien min i Albania. Men jeg begynte å tenke: «Nå som arbeidet kan foregå fritt i Albania, er det stort behov der. Burde jeg dra tilbake og tjene der? Men hvordan vil familien  min reagere? De trenger de pengene jeg sender dem. Hva kommer folk til å si?»

Så fikk jeg en telefon fra kontoret i Albania. Jeg ble spurt om jeg var villig til å dra dit og gi undervisning i albansk til en gruppe italienske spesialpionerer som skulle flytte til Albania i november. Deres eksempel gav meg litt å tenke på. De var på vei til det distriktet som jeg hadde dratt fra. De kunne ikke språket, men gledet seg til å flytte. Jeg hadde albansk som morsmål og hadde vokst opp med albansk kultur. Hvorfor i all verden var jeg fortsatt i Italia?

Jeg traff en avgjørelse og gikk om bord i båten sammen med disse spesialpionerene. Jeg begynte å tjene på det lille Betel-hjemmet med én gang. Jeg underviste i albansk om formiddagen og arbeidet med oversetting om ettermiddagen. Til å begynne med likte ikke familien min det. Men da de skjønte hvorfor jeg hadde flyttet tilbake til Albania, begynte de å høre på det gode budskap. Snart ble foreldrene mine, to søstre og en bror døpt.

Angrer jeg på at jeg gav avkall på jobb og penger i Italia? Overhodet ikke! Det viktigste arbeidet fant jeg i Albania. Det arbeidet som virkelig betyr noe, og som bringer varig glede, er det å tjene Jehova med alt man har!

[Bilde]

Ardian og hans kone, Noadia

 [Ramme/bilder på sidene 173 og 174]

Ikke lenger hemmelige møter

ADRIANA MAHMUTAJ

FØDT 1971

DØPT 1993

BAKGRUNN Hun ble invitert til et hemmelig møte, og så forandret ting seg drastisk. Hun tjener nå som spesialpioner.

▪ DA FETTEREN min døde i 1991, kom jeg til å overhøre at en kvinne som het Barie, oppmuntret tanten min med tanker fra Bibelen. Jeg begynte med én gang å stille spørsmål og ble invitert til å treffe hennes venninne Rajmonda der hun jobbet. Familien til Rajmonda pleide å møtes i «gruppen». Rajmonda sa til meg at jeg måtte ha bibelske drøftelser en stund, for nye fikk ikke være med i gruppen med det samme. Jeg elsket det jeg lærte, og snart fikk jeg lov til å være med.

Gruppen bestod av udøpte personer som opprinnelig hadde begynt å komme sammen med Sotir Papa og Sulo Hasani. Flere år tidligere hadde Sigurimi infiltrert grupper og angitt brødrene til politiet. Så alle var på vakt, og de var forsiktige med hvem de inviterte til møtene!

På det første møtet jeg var på, lærte jeg at vi burde lage en liste over vennene våre og fortelle dem om det vi lærte. Jeg snakket straks med Ilma Tani. Etter kort tid fikk hun lov til å bli med til gruppen. Den lille gruppen vår på 15 vokste fort.

I april 1992 kom Michael og Linda DiGregorio på besøk til Berat. Vi ble anbefalt å invitere folk åpent til denne talen. Som følge av det kom det 54 personer. Ingen av oss  var døpt. Etter møtet bombarderte vi ekteparet DiGregorio med spørsmål i flere timer. Endelig fikk vi vite hvordan møtene skulle ledes, og hvordan vi skulle forkynne.

Kort tid senere ble Jehovas vitner juridisk anerkjent. Sammen med to brødre drog Ilma og jeg til Tirana for å lære å gå fra dør til dør. Vi ble bedt om å vise andre i Berat hva vi hadde lært. Vi prøvde så godt vi kunne. Da fire italienske spesialpionerer ble sendt til Berat i mars 1993, kom menigheten virkelig i gang – vi begynte å ha to åpne møter i uken.

Den måneden, i mars, ble Ilma og jeg døpt på den første spesielle stevnedagen i Tirana. Det var 585 til stede. Vi begynte som alminnelige pionerer og fikk snart tilbud om å bli de første albanske spesialpionerene. Ingenting var hemmelig lenger. Vi ble sendt til Korçë.

Ilma giftet seg senere med Arben Lubonja, som hadde forkynt alene i Korçë bare noen måneder tidligere. Med tiden begynte de i kretstjenesten, og nå tjener de på Betel. Jeg er glad for at jeg inviterte Ilma til gruppen!

Da jeg for ikke lenge siden satt på et områdestevne med over 5500 til stede, tenkte jeg på vår hemmelige gruppe. For noen forandringer Jehova har sørget for! Møtene og stevnene er nå helt åpne. Selv om flere hundre brødre og søstre har dratt fra Berat på grunn av den økonomiske situasjonen, er den lille gruppen vår nå blitt til fem blomstrende menigheter!

[Bilde]

Ilma (Tani) og Arben Lubonja

 [Ramme/bilde på side 183]

«Ok, la oss dra!»

ALTIN HOXHA OG ADRIAN SHKËMBI

FØDT Begge i 1973

DØPT Begge i 1993

BAKGRUNN De avsluttet universitetsstudiene for å begynne som pionerer, og nå tjener de som eldste.

▪ TIDLIG i 1993 var de universitetsstudenter i Tirana. En venn snakket med dem i timevis om det han lærte av Jehovas vitner. Alt hadde støtte i Bibelen. Senere lærte Adrian og Altin mer, de begynte å leve etter det de lærte, og de ble døpt samme år. Den sommeren drog de for å forkynne i Kuçovë, der det ikke var noen forkynnere.

Etter at de hadde kommet tilbake til Tirana, sa Adrian til Altin: «Hva gjør vi egentlig på universitetet? La oss heller få fart på arbeidet i Kuçovë!»

Altins svar var: «Ok, la oss dra!» Sju måneder etter at de var blitt døpt, var de tilbake i Kuçovë.

Jehova velsignet virkelig innsatsen deres. I dag er det over 90 aktive forkynnere i Kuçovë. Rundt 25 vitner har flyttet derfra for å tjene som pionerer eller for å tjene på Betel. Adrian og Altin studerte med mange av dem.

Når Altin tenker på universitetet, smiler han og sier: «Apostelen Paulus bestemte seg for ikke å satse på en verdslig karriere, og i 1993 traff jeg en lignende avgjørelse. Jeg har aldri angret på at jeg sa: ’Ok, la oss dra!’»

 [Ramme/bilde på sidene 191 og 192]

En lærer i ateisme underviser nå i sannheten

ANASTAS RUVINA

FØDT 1942

DØPT 1997

BAKGRUNN Han underviste i ateisme for underordnede i militæret før han lærte sannheten å kjenne gjennom barna sine. I dag tjener han som eldste og spesialpioner.

▪ I 1971, etter at jeg hadde avsluttet studiene mine ved militærakademiet, ble jeg politisk brigadekommissær. Det var en betegnelse som ble brukt fordi myndighetene hadde avskaffet grader innen militæret i 1966. En av oppgavene mine var å påvirke dem som jeg hadde kommandoen over, til å godta den ideologi at Gud ikke finnes. Jeg redegjorde for filosofien om at religion er opium for folket.

Jeg hadde kone og tre barn. I 1992 begynte sønnen vår, Artan, å gå på Jehovas vitners religiøse møter i Tirana. Så tok han med seg den ene søsteren sin, Anila. Jeg mente at det var å kaste bort tiden, og at det var veldig tåpelig. Det ble derfor mange diskusjoner hjemme.

Av ren nysgjerrighet bladde jeg en dag i et nummer av Vakttårnet. Det som stod der, virket merkelig nok fornuftig. Men selv om Artan og Anila fortsatte å oppmuntre meg til å studere Bibelen, ville jeg ikke det. Jeg tenkte som så at man ikke kan studere Bibelen hvis man ikke tror på Gud. I 1995 ble boken Livet – et resultat av utvikling eller skapelse? utgitt på albansk. Artan og Anila gav meg et eksemplar. Det var det som skulle til for å overbevise meg. Gud finnes! Jeg hadde ikke lenger noen unnskyldning, jeg måtte studere.  Snart begynte min kone, Lirie, også å være med på studiet, og vi ble overbevist om at dette er sannheten.

For å være ærlig brukte jeg lang tid på å gjøre framskritt. Jeg var 53 år. Det var ikke lett å forandre min politiske og militære måte å tenke på. Jeg må si at det er Skaperen, Jehova, som har hjulpet meg til å gå framover.

Jeg hadde ikke lyst til å bli forkynner, for jeg var redd for å forkynne for dem som jeg hadde undervist i ateisme. Hva skulle de tro? En dag på studiet vårt leste Vito Mastrorosa beretningen om Saulus fra Tarsus for meg. Det var det som skulle til! Saulus forfulgte de kristne, lærte sannheten å kjenne og begynte så å forkynne. Jeg visste at jeg med Jehovas hjelp kunne gjøre det samme.

Det hender fortsatt at jeg må le av meg selv når Jehova stadig hjelper meg til å bli mindre streng, mer rimelig og mindre som en kommanderende offiser. Jeg gjør framskritt – sakte, men sikkert.

Jeg krangler ikke med barna våre om sannheten lenger. Tvert imot – jeg er stolt av dem. Artan tjener som spesialpioner og eldste. Begge døtrene våre, Anila og Eliona, tjener på Betel i Tirana.

Lirie og jeg er spesialpionerer. Vi føler oss privilegerte som kan lære folk sannheten om vår Store Skaper og se forandringene i livet deres. For en glede det er å tilby et virkelig håp som er basert på løfter som den eneste levende og sanne Gud, Jehova, har gitt!

[Bilde på side 192]

Fra venstre: Artan, Anila, Lirie, Anastas, Eliona og hennes mann, Rinaldo Galli

 [Oversikt/diagram på sidene 176 og 177]

TIDSLINJE – Albania

1920–1922 Albanere lærer sannheten å kjenne i USA.

1922 Thanas Idrizi drar tilbake til Gjirokastër med sannheten.

1925 Tre små bibelstudiegrupper er i funksjon i Albania.

1928 «Skapelsens fotodrama» blir vist i mange byer.

1930

1935–1936 En omfattende forkynnelseskampanje blir gjennomført.

1939 Jehovas vitner blir forbudt.

1940

1940 Ni brødre blir satt i fengsel på grunn av sin nøytralitet.

1946 Det kommunistiske styret begynner.

1950

1960

1960 Et landsutvalg begynner å føre tilsyn med arbeidet i Albania.

 1962 Medlemmer av utvalget blir sendt til arbeidsleirer.

1967 Albania blir offisielt ateistisk.

1980

1990

1992 Jehovas vitner blir juridisk anerkjent.

1996 Milton Henschel er til stede ved den første innvielsen av Betel.

1997 Traziraen begynner.

2000

2005 Hele Ny verden-oversettelsen blir utgitt på albansk.

2006 Avdelingskontoret i Mëzez ved Tirana blir innviet.

2010

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

4000

3000

2000

1000

1930 1940 1950 1960 1980 1990 2000 2010

 [Kart på side 133]

(Se den trykte publikasjonen)

MONTENEGRO

KOSOVO

MAKEDONIA

HELLAS

Ioannina

Skutarisjøen

Ohridsjøen

Prespasjøen

ADRIATERHAVET

ALBANIA

TIRANA

Shkodër

Kukës

Burrel

Mëzez

Durrës

Kavajë

Gramsh

Kuçovë

Fier

Berat

Korçë

Vlorë

Tepelenë

Këlcyrë

Barmash

Përmet

Gjirokastër

Sarandë

 [Helsides bilde på side 126]

[Bilde på side 128]

Etter at Thanas Idrizi hadde lært sannheten å kjenne i New England i USA, tok han det gode budskap med seg til Gjirokastër i Albania

[Bilde på side 129]

Sokrat Duli gjorde broren sin kjent med sannheten

[Bilde på side 137]

Nicholas Christo gjorde albanske rangspersoner kjent med det gode budskap

[Bilde på side 142]

Det tosiders brevet som albanske brødre i Boston sendte til Enver Hoxha

[Bilde på side 145]

Leonidha Pope

[Bilde på side 147]

«Jehova har lært meg at jeg ikke må skrive under på noe jeg ikke har sagt.» – Sotir Ceqi

[Bilde på side 149]

Helen og John Marks før han reiste tilbake til Albania

[Bilde på side 154]

Spiro Vruho tjente som reisende tilsynsmann

[Bilde på side 157]

Llopi Bllani

[Bilde på side 158]

Selv om Kulla Gjidhari var alene, feiret hun minnehøytiden

[Bilde på side 167]

Michael og Linda DiGregorio

[Bilde på side 172]

Forordning nr. 100 gav Jehovas vitner juridisk anerkjennelse

[Bilde på side 175]

Menighetsmøte i den første Rikets sal, 1992, Tirana

[Bilde på side 178]

Areti Pina forkynte trofast alene

[Bilde på side 184]

En gammel villa ble bygd om til moderne kontorer

[Bilde på side 186]

«Hvis dere havner i fengsel, så ikke vær urolige.» – Nasho Dori

[Bilder på side 194]

David Splane presenterer hele «Ny verden-oversettelsen» på albansk

[Bilde på side 197]

Misjonærer som for tiden tjener i Albania

 [Bilder på side 199]

Avdelingskontoret i Albania

Utvalget ved avdelingskontoret: Artan Duka, Ardian Tutra, Michael DiGregorio, Davide Appignanesi og Stefano Anatrelli