Jehova venter at de som er gift, skal holde sitt ekteskapsløfte. Da han forente den første mann og den første kvinne i ekteskap, sa han: «En mann . . . skal holde seg til sin hustru, og de skal bli ett kjød.» Senere gjentok Jesus Kristus denne uttalelsen og tilføyde: «Derfor, det som Gud har forent i samme åk, skal ikke noe menneske skille.» (1. Mosebok 2: 24; Matteus 19: 3—6) Jehova og Jesus betrakter altså ekteskapet som et livslangt bånd som først blir brutt når den ene ektefellen dør. (1. Korinter 7: 39) Ettersom ekteskapet er en hellig ordning, kan man ikke ta lett på skilsmisse. Jehova hater faktisk skilsmisse som ikke har noe bibelsk grunnlag. — Malaki 2: 15, 16.

 Hva er det som utgjør et bibelsk grunnlag for skilsmisse? Jehova hater ekteskapsbrudd og utukt. (1. Mosebok 39: 9; 2. Samuelsbok 11: 26, 27; Salme 51: 4) Ja, han betrakter utukt som så foraktelig at han tillater skilsmisse på det grunnlaget. (Hva utukt omfatter, blir forklart i kapittel 9, avsnitt 7.) Jehova gir den uskyldige ektefellen rett til å avgjøre om han eller hun vil bli hos den skyldige ektefellen eller forlange skilsmisse. (Matteus 19: 9) Så hvis en uskyldig ektefelle bestemmer seg for å forlange skilsmisse, gjør vedkommende ikke noe som Jehova hater. På den annen side oppmuntrer ikke den kristne menighet noen til å gå til skilsmisse. Det kan finnes omstendigheter som får den uskyldige ektefellen til å bli hos den skyldige, særlig hvis den skyldige viser ekte anger. Men til syvende og sist må de som har et bibelsk grunnlag for skilsmisse, selv treffe en avgjørelse og godta alle de konsekvensene denne avgjørelsen medfører. — Galaterne 6: 5.

I visse ekstreme situasjoner har enkelte kristne bestemt seg for å forlange separasjon eller skilsmisse fra en ektefelle selv om denne ikke har gjort seg skyldig i utukt. I et slikt tilfelle sier Bibelen at den som går sin vei, må «forbli ugift eller også forlike seg med [den andre parten] igjen». (1. Korinter 7: 11) En kristen i en slik situasjon er ikke fri til å gjøre tilnærmelser til en tredje part med tanke på et nytt ekteskap. (Matteus 5: 32) Vi skal her nevne enkelte eksepsjonelle situasjoner som noen har betraktet som et grunnlag for separasjon.

Forsettlig forsømmelse av underholdsplikten. En familie kan bli svært fattig og mangle grunnleggende livsfornødenheter fordi ektemannen unnlater å forsørge dem, selv om han er i stand til å gjøre det. Bibelen sier: «Hvis noen ikke sørger for . . . medlemmer av [sin] husstand, da har han fornektet troen og er verre enn en som er uten tro.» (1. Timoteus 5: 8) Hvis en slik mann nekter å forandre seg, må hans kone avgjøre om hun trenger å beskytte seg og barna ved å ta ut rettslig separasjon. Hvis en kristen blir beskyldt for å nekte å forsørge sin familie, bør selvfølgelig kristne eldste  omhyggelig granske saken. Forsettlig forsømmelse av underholdsplikten kan føre til eksklusjon.

Grov fysisk mishandling. En voldelig ektefelle kan opptre så brutalt at den mishandlede ektefellens helse og kanskje også liv er i fare. Hvis den voldelige ektefellen er en kristen, må menighetens eldste granske saken. Vredesutbrudd og en voldelig oppførsel er grunner for eksklusjon. — Galaterne 5: 19—21.

Når ens åndelige liv virkelig er i fare. Det kan være at en ektefelle hele tiden prøver å gjøre det umulig for den andre ektefellen å utøve den sanne tilbedelse eller kanskje til og med prøver å tvinge vedkommende til å bryte Guds bud på en eller annen måte. I et slikt tilfelle må den truede ektefellen vurdere om det er nødvendig å ta ut separasjon for å kunne «adlyde Gud som [sin] hersker mer enn mennesker». — Apostlenes gjerninger 5: 29.

I så ekstreme situasjoner som dem vi nå har drøftet, må utenforstående ikke øve press på den uskyldige ektefellen, verken for å få vedkommende til å ta ut separasjon eller for å få ham eller henne til å bli hos sin ektefelle. Modne venner og eldste kan tilby sin støtte og gi råd basert på Bibelen, men de har ingen mulighet til å kjenne alle detaljene omkring det som foregår mellom en mann og hans kone. Det er bare Jehova som kan se det. Det er klart at en kristen kvinne ikke viser respekt for Gud eller for ekteskapsordningen hvis hun overdriver alvoret i ekteskapsproblemene bare for å leve separert fra sin mann. Det samme kan sies om en kristen mann som opptrer på lignende måte overfor sin kone. Hvis det ligger et beregnende spill bak en separasjon, vet Jehova om det, uansett hva man gjør for å prøve å skjule det. Ja, «alt er nakent og blottlagt for hans øyne, ham som vi skal stå til regnskap for». (Hebreerne 4: 13) Men hvis en ekstremt farlig situasjon vedvarer, bør ingen kritisere en kristen som velger separasjon som siste utvei. Til syvende og sist «skal [vi] jo alle stå for Guds dommersete». — Romerne 14: 10—12.