1, 2. (a) Hvorfor var Hanna ulykkelig da hun forberedte seg til en reise? (b) Hva kan vi lære av beretningen om Hanna?

HANNA var travelt opptatt med å forberede turen og forsøkte å la være å tenke på problemene sine. Det burde ha vært en lykkelig tid. Elkana, mannen hennes, pleide å ta hele familien med på disse årlige reisene for å tilbe ved tabernaklet i Sjilo. Jehova ville at slike begivenheter skulle være glederike. (Les 5. Mosebok 16:15.) Og Hanna hadde uten tvil helt fra hun var barn, gledet seg over disse høytidene. Men situasjonen hadde forandret seg for henne i de senere årene.

² Hun var så heldig å ha en mann som elsket henne. Men Elkana hadde også en annen kone. Hun het Peninna, og hun gikk tydeligvis inn for å gjøre livet surt for Hanna. Peninna hadde funnet ut hvordan hun kunne få Hanna til å føle stor sorg under disse årlige begivenhetene. Hva gjorde hun? Og noe som er viktigere: Hvordan var Hannas tro på Jehova noe som hjalp henne til å utholde det som mange ganger syntes å være en håpløs situasjon? Hvis du møter utfordringer som tar fra deg gleden i livet, vil du kanskje synes at beretningen om Hanna er spesielt rørende.

3, 4. Hvilke to store problemer hadde Hanna, og hvorfor var begge disse en utfordring?

³ Bibelen forteller om to store problemer i Hannas liv. Det var lite hun kunne gjøre med det første, og ingenting hun kunne gjøre med det andre. For det første levde hun i et polygamt ekteskap, og Elkanas andre kone hatet henne og så på henne som en rival. For det andre var hun ufruktbar. En slik situasjon er vanskelig for alle gifte kvinner som ønsker seg barn, men på Hannas tid og i hennes kultur var dette årsak til virkelig dyp sorg. Alle familier regnet med å få barn som skulle videreføre familiens navn. Barnløshet ble betraktet som en skam og en vanære.

⁴ Hadde det ikke vært for Peninna, hadde Hanna kanskje taklet situasjonen bra. Å leve i et polygamt ekteskap var ingen ideell  situasjon. Rivalisering, strid og hjertesorg var dessverre veldig vanlig. En slik praksis var fjernt fra den monogame norm for ekteskapet som Gud hadde fastsatt i Edens hage. (1. Mos 2:24) Bibelen tegner følgelig et negativt bilde av polygami, og den gripende beskrivelsen av livet i Elkanas familie er et slående eksempel på det.

5. Hvorfor ønsket Peninna å såre Hanna, og hvordan gjorde hun det?

⁵ Elkana var mest glad i Hanna. Ifølge jødisk tradisjon giftet han seg først med Hanna og noen år senere med Peninna. Hvordan det enn forholdt seg, fant Peninna, som var svært sjalu på Hanna, mange måter å plage sin rivalinne på. Peninna var heldigere stilt enn Hanna når det gjaldt fruktbarhet. Peninna fikk det ene barnet etter det andre, og hennes selvtilfredshet vokste for hvert barn hun fikk. Istedenfor å synes synd på Hanna og trøste henne i hennes fortvilelse rørte Peninna stadig ved det som var et ømt punkt hos henne. Bibelen sier at Peninna terget Hanna svært «for å bringe henne ut av likevekt». (1. Sam 1:6) Peninnas handlemåte var bevisst. Hun ville såre Hanna, og det lyktes hun med.

6, 7. (a) Hva kan ha vært grunnen til at Hanna ikke fortalte Elkana hvordan det hele hang sammen, trass i at han prøvde å trøste henne? (b) Skyldtes Hannas barnløshet at Jehova ikke så med velvilje på henne? Forklar. (Se fotnoten.)

⁶ Det ser ut til at Peninna betraktet den årlige reisen til helligdommen i Sjilo som en glimrende anledning til å gjøre dette. Elkana gav hvert av Peninnas mange barn – «alle hennes sønner og døtre» – stykker av de ofrene som ble frambåret for Jehova. Men hans elskede Hanna fikk et spesielt stykke. Den sjalu Peninna hoverte over Hanna og minnet henne om hennes ufruktbarhet, slik at hun begynte å gråte og mistet appetitten. Elkana kunne ikke unngå å legge merke til at hans kjære Hanna var ulykkelig og ikke spiste, så han prøvde å trøste henne. «Hanna», spurte han, «hvorfor gråter du, og hvorfor spiser du ikke, og hvorfor er ditt hjerte bedrøvet? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?» – 1. Sam 1:4–8.

⁷ Elkana forstod rosverdig nok at Hannas fortvilelse hadde med hennes ufruktbarhet å gjøre. Og Hanna satte utvilsomt stor pris på hans vennlige forsikringer om at han var glad i henne. * Men Elkana kommenterte ikke hvor ondskapsfull  Peninna var, og Bibelens beretning sier heller ikke at Hanna fortalte ham om det. Hun kan ha tenkt at det å stille Peninna i et dårlig lys bare ville forverre hennes egen situasjon. Kunne Elkana virkelig gjøre noe med forholdene? Ville ikke Peninnas forakt for Hanna bare bli dypere, og ville ikke barna og tjenerne til denne ondskapsfulle kvinnen følge hennes eksempel? Hanna ville bare komme til å føle seg mer og mer som et utskudd i sin egen familie.

8. Når noen behandler deg simpelt eller urettferdig, hvorfor er det da oppmuntrende å vite at Jehova er rettferdighetens Gud?

⁸ Enten Elkana fullt ut forstod hvor simpelt Peninna oppførte seg, eller ikke, vet vi at Jehova Gud så alt. Hans Ord åpenbarer hele bildet, noe som utgjør en alvorlig advarsel til alle som har en tendens til å gi uttrykk for sjalusi og sterk uvilje. De som på den annen side er uskyldige og fredsommelige, slik Hanna var, kan finne trøst i å vite at rettferdighetens Gud ordner opp i alt til sin tid og på sin måte. (Les 5. Mosebok 32:4.) Kanskje Hanna forstod dette, for det var til Jehova hun vendte seg for å få hjelp.

9. Hva kan vi lære av at Hanna var villig til å reise til Sjilo enda hun visste hvordan Peninna kom til å oppføre seg?

⁹ Tidlig om morgenen var det full aktivitet i hjemmet. Alle, også barna, gjorde seg klar til reisen. For å komme til Sjilo måtte den store familien dra over tre mil gjennom Efraims fjelland. * Til fots tok turen én eller to dager. Hanna visste hvordan Peninna ville oppføre seg, men hun holdt seg ikke hjemme av den grunn. Den dag i dag er hun derfor et godt eksempel for Guds tjenere. Det er aldri klokt av oss å la andres dårlige oppførsel gripe forstyrrende inn i vår tilbedelse av Gud. Hvis vi gjør det, vil vi gå glipp av nettopp de velsignelsene som gir oss styrke til å holde ut.

10, 11. (a) Hvorfor gikk Hanna til tabernaklet så snart hun kunne? (b) Hvordan utøste Hanna sitt hjerte for sin himmelske Far i bønn?

¹⁰ Etter en lang dags vandring på svingete fjellveier nærmet den store familien seg endelig byen Sjilo. Der lå den, på en høyde omgitt av lave fjell. Etter hvert som de nærmet seg, tenkte Hanna sikkert mye på hva hun skulle si i bønn til Jehova. Så snart de kom fram, spiste hele familien sammen. Hanna trakk seg bort fra de andre så snart hun kunne, og gikk til Jehovas tabernakel. Øverstepresten Eli var der. Han satt ved dørstolpen. Men Hanna konsentrerte  seg om sin Gud. Her ved tabernaklet følte hun seg trygg på at hun ville bli hørt. Om det ikke var noen andre som fullt ut forstod hennes vanskelige situasjon, gjorde hennes Far i himmelen det. Bitter sorg vellet opp i henne, og hun begynte å gråte.

¹¹ Mens Hanna gråt så hun ristet, talte hun til Jehova inni seg. Leppene hennes skalv mens hun i tankene satte ord på den smerten hun følte. Og hun bad lenge, slik at hun fikk utøst sitt hjerte for sin Far. Men hun gjorde mer enn bare å be Gud om at han måtte oppfylle hennes desperate ønske om å få barn. Hanna var ikke bare sterkt opptatt av å bli velsignet av Gud, men også av å gi ham det hun kunne. Hun avla derfor et løfte om at hvis hun fikk en sønn, skulle hun vie ham til et liv i tjenesten for Jehova. – 1. Sam 1:9–11.

12. Hva bør vi ha i tankene når det gjelder bønn, i tråd med Hannas eksempel?

¹² Hanna var på denne måten et godt eksempel for alle Guds tjenere med hensyn til bønn. I sin godhet oppfordrer Jehova sitt folk til å tale fritt til ham uten å holde noe tilbake, ja til å åpne sitt hjerte for ham slik et tillitsfullt barn gjør overfor en kjærlig far eller mor. (Les Salme 62:8; 1. Tessaloniker 5:17.) Apostelen Peter skrev under inspirasjon disse trøsterike ordene om bønn til Jehova: «[Kast] all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» – 1. Pet 5:7.

13, 14. (a) Hva var årsaken til at Eli trakk en feilaktig slutning om Hanna? (b) På hvilken måte er Hannas svar til Eli et bemerkelsesverdig eksempel når det gjelder tro?

¹³ Mennesker er imidlertid ikke like forståelsesfulle og medfølende som Jehova. Mens Hanna gråt og bad, skvatt hun til da hun hørte en stemme. Det var Eli, øverstepresten, som hadde betraktet henne. Han sa: «Hvor lenge skal du oppføre deg som en drukken? Kvitt deg med vinen din!» Eli hadde lagt merke til at Hannas lepper skalv, at hun hulket, og at hun var preget av sterk sinnsbevegelse. Istedenfor å spørre henne om hva som var galt, trakk han den forhastede slutning at hun var full. – 1. Sam 1:12–14.

¹⁴ Tenk så sårende det må ha vært for Hanna i hennes smertefulle situasjon å bli utsatt for en slik grunnløs beskyldning – og det fra en mann i en så ærefull stilling! Men igjen var Hanna et rosverdig eksempel når det gjelder tro. Hun lot ikke et menneskes ufullkommenheter stå i veien for hennes tilbedelse av Jehova. Hun svarte Eli respektfullt og forklarte situasjonen for ham. Han svarte, kanskje mer spakt og i en mildere tone: «Gå i fred, og måtte Israels Gud oppfylle din bønn, det du har bedt ham om.» – 1. Sam 1:15–17.

15, 16. (a) Hvordan virket det på Hanna at hun åpnet sitt hjerte for Jehova og tilbad ham ved tabernaklet? (b) Hvordan kan vi følge Hannas eksempel når vi kjemper med negative følelser?

 ¹⁵ Hva førte det til at Hanna åpnet sitt hjerte for Jehova og tilbad ham der ved hans tabernakel? Beretningen sier: «Så gikk kvinnen sin vei, og hun begynte å spise, og hennes ansikt så ikke lenger bekymret ut.» (1. Sam 1:18) Hanna følte seg lettet. Det var som om hun hadde lesset sin følelsesmessige byrde over på en som hadde mye bredere og sterkere skuldrer enn henne, nemlig hennes himmelske Far. (Les Salme 55:22.) Er noe problem for stort for ham? Nei – ikke den gangen, ikke nå og heller ikke i framtiden!

¹⁶ Når noe tynger oss, eller vi er nedfor eller motløse, gjør vi vel i å følge Hannas eksempel og snakke åpent med ham som Bibelen omtaler som den som «hører bønner». (Sal 65:2) Hvis vi gjør det i tro, kan også vi erfare at vår bedrøvelse blir erstattet med «Guds fred, som overgår all tanke». – Fil 4:6, 7.

17, 18. (a) Hvordan viste Elkana at han støttet Hannas løfte? (b) Hva klarte ikke Peninna lenger å gjøre overfor Hanna?

¹⁷ Neste morgen drog Hanna tilbake til tabernaklet sammen med Elkana. Hun hadde sannsynligvis fortalt ham om sin bønn og sitt løfte, for Moseloven sa at en mann hadde rett til å oppheve et løfte som hans kone hadde avlagt uten hans samtykke. (4. Mos 30:10–15) Men denne trofaste mannen gjorde ikke det. Det som skjedde, var at han og Hanna tilbad Jehova sammen ved tabernaklet, og at de så satte kursen hjemover.

¹⁸ Når forstod Peninna at hun ikke lenger klarte å bringe Hanna ut av likevekt? Det sier ikke beretningen noe om, men uttrykket «så ikke lenger bekymret ut» antyder at Hanna fra da av ble lettere til sinns. Uansett fant sikkert Peninna snart ut at hennes ondskapsfulle væremåte ikke lenger hadde noen virkning. Etter dette blir hun ikke mer omtalt i Bibelen.

19. Hvordan ble Hanna velsignet, og hvordan viste hun at hun var klar over hvor velsignelsen kom fra?

¹⁹ Etter noen måneder gikk Hannas indre fred over i en ubeskrivelig glede. Hun var blitt gravid! I sin glede glemte ikke Hanna et øyeblikk hvem som stod bak denne velsignelsen. Da gutten ble født, gav hun ham navnet Samuel, som betyr «Guds navn» og tydeligvis hentyder til det å påkalle Guds navn, slik Hanna hadde gjort. Det året ble hun ikke med Elkana og resten av familien til Sjilo. Hun ble hjemme med gutten i tre år, til han var avvent. Så  samlet hun styrke til den dagen da hun måtte skilles fra sin kjære sønn.

20. Hvordan oppfylte Hanna og Elkana det løftet de hadde gitt til Jehova?

²⁰ Dette kan ikke ha vært lett. Hanna visste naturligvis at Samuel ville bli tatt godt hånd om i Sjilo, kanskje av noen av de kvinnene som tjente ved tabernaklet. Men han var jo så liten, og hvilken mor lengter vel ikke etter å være sammen med barnet sitt? Hanna og Elkana tok ikke desto mindre med seg gutten, ikke motstrebende, men med takknemlighet. De frambar ofre i Guds hus, og da de førte Samuel til Eli, minnet de ham om det løftet Hanna hadde avlagt der noen år tidligere.

21. Hvordan reflekterte Hannas bønn til Jehova dybden i hennes tro? (Se også rammen « To bemerkelsesverdige bønner».)

²¹ Hanna bad så en bønn som Gud regnet verdig til å bli tatt med i hans inspirerte Ord. Når du leser ordene i hennes bønn, som står i 1. Samuelsbok 2:1–10, vil hver linje vise deg hvor dyp hennes tro var. Hun lovpriste Jehova for hans vidunderlige bruk av makt – hans uforlignelige evne til å ydmyke de hovmodige, til å velsigne de undertrykte og til å gjøre ende på liv og til og med frelse fra døden. Hun lovpriste sin Far for hans unike hellighet, hans rettferdighet og hans trofasthet. Hanna kunne med god grunn si: «Det er ingen klippe som vår Gud.» Jehova er uforanderlig og fullstendig pålitelig – en tilflukt for alle undertrykte som vender seg til ham for å få hjelp.

22, 23. (a) Hvordan kan vi være sikre på at Samuel vokste opp i forvissning om at foreldrene hans var glad i ham? (b) Hvordan ble Hanna ytterligere velsignet av Jehova?

²² Lille Samuel var virkelig privilegert som hadde en mor med en så sterk tro på Jehova. Selv om han sikkert savnet henne i oppveksten, følte han seg aldri glemt.  Hanna drog til Sjilo år etter år og hadde med seg en ermeløs overkledning som han kunne bruke i sin tjeneste ved tabernaklet. Hvert sting vitnet om hennes kjærlige omsorg for sin sønn. (Les 1. Samuelsbok 2:19.) Vi kan se henne for oss når hun tok på ham den nye kledningen, glattet den ut og så hengivent på ham mens hun snakket kjærlig og oppmuntrende til ham. Samuel var heldig som hadde en slik mor, og han vokste opp og ble til velsignelse for sine foreldre og for hele Israel.

²³ Hanna ble heller ikke glemt. Jehova velsignet henne ved at hun fikk ytterligere fem barn med Elkana. (1. Sam 2:21) Men Hannas største velsignelse var nok båndet mellom henne og hennes Far, Jehova, et bånd som ble sterkere og sterkere med årene. Måtte du etterligne Hannas tro og erfare det samme.